I et større intervju med DN den 17. juni, pekte den verdenskjente økonomen Thomas Piketty på at regjeringens skattepolitikk er for svak dersom målet er virkelig å gjøre noe med forskjellene i Norge. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) mener Piketty stiller seg på «utsiden av en saklig debatt». Det er imidlertid langt fra usaklig å påpeke behovet for en strammere kapitalbeskatning.
Den franske økonomens murstein «Kapitalen i det 21. århundre» endret den politiske debatten om ulikhet. I kjølvannet av debatten har vi også fått en bredere innsikt i flere aspekter ved ulikhet og en grundigere forståelse av årsakene bak utviklingen. Ulikhetsproblemet er ikke forbeholdt andre land. Vi har i dag en formuesulikhet på høyde med land som Storbritannia. Den rikeste prosenten eier en fjerdedel av all formue, den rikeste promillen 14 prosent.
Pikettys to siste bøker, «Kapital og ideologi» og «En kort historie om ulikhet» er også svært viktige bidrag til debatten om økonomisk ulikhet, fordi han tydelig viser hvordan perioder med små forskjeller skyldes politikk. Det er ikke slik som noen later til å tro i Norge, at vår iboende likhetskultur vil gjøre at forskjellene ikke vokser seg så store som andre steder. Perioder med lav ulikhet og begrensninger i kapitalens vekst skyldes politiske grep, som utviklingen av velferdsstaten med svært progressive skatter i etterkrigstiden.
I Norge hadde vi kapitalskatter på opp mot 80 prosent. I USA hele 90 prosent. Lavere skatter fra 1970-tallet fikk imidlertid motsatt effekt. Pikettys siste bøker er i så måte optimistiske; fordi ulikhet ikke er en naturskapt tilstand, betyr det at vi gjennom politikk kan gjøre noe med det. Det er mulig å skape egalitære samfunn uten å gi avkall på effektiviteten og verdiskapingen som ligger i markedsøkonomien. Det forutsetter regulering og omfordeling.
For vår del betyr det en langt større offensiv enn vi ser i dag. For selv med en sterk fagbevegelse, en omfordelende velferdsstat og skattesystem bygget på prinsippet om at den som har mest, bidrar mest, har altså ulikhetene økt de siste 30 årene – både i inntekt og formue. Den som ønsker å gjøre noe med problemet, må altså både beholde og forsterke de grepene vi har mot ulikhet, og samtidig finne nye. Det betyr først og fremst en langt kraftigere innsats for å fordele verdiskapingen mellom kapital og arbeid, både før og etter skatt.
Norske studier viser at økningen i ulikhet i størst grad skyldes at de rikeste i samfunnet blir rikere. Da må man ta politiske grep som påvirker denne delen av inntektsfordelingen. Vi bør tenke nytt på flere områder. For eksempel trenger vi en debatt om hvordan flere ansatte kan ta eierskap til egen arbeidsplass. Sentralt er det også å rydde opp i skattesystemet, som i dag er regressivt i toppen. I dag betaler en lærer mer skatt enn landets aller rikeste. Vi skattlegger eiendom – arv, formue og fast eiendom – i langt mindre grad enn landene rundt oss.
I dag betaler en lærer mer skatt enn landets aller rikeste
Flere ting må til. I høst leverer det regjeringsnedsatte Torvik-utvalget sine vurderinger rundt forbedringer av det norske skattesystemet. Jeg håper de ser på eiendomsbeskatning, grunnrentebeskatning og kapitalbeskatningen for øvrig. Jeg håper også de vil bidra til en ny debatt om beskatning av arv, som Piketty er spesielt kritisk til at Norge som ett av få land i Europa ikke har.
Skatt på arv kan forhindre at forskjeller forsterkes mellom generasjoner, og at formuer samler seg på få hender, noe blant annet aktører som OECD har uttrykt bekymring for. I dag har det store flertallet av landets aller rikeste arvet formuen sin. Økonomisk makt kan gi politisk makt, og bør bekymre tilhengerne av et liberalt demokrati. At man ikke skal betale skatt om man arver ti millioner fra familien, mens man betaler skatt når man jobber hardt, er dessuten stikk i strid med prinsippet om at «det skal lønne seg å arbeide».
Skatt på arv har dessuten få vridningseffekter og er et bedre og mindre kostnadskrevende alternativ enn mange andre skatter. Selvsagt finnes det også utfordringer ved å innføre en skatt på arv. Den arveavgiften vi hadde frem til Solberg-regjeringen fjernet den i 2013, var ikke perfekt. Utfordringer er imidlertid til for å løses. Arveavgiftsutvalget, ledet av professor Frederik Zimmer, pekte på flere gode løsninger.
Nå har vi en regjering med tyngdepunktet til venstre. Det ser vi gjennom flere grep arbeidslivet, i skattesystemet og i velferdsordningene våre som bidrar til økt omfordeling. Men det trengs mer for å snu utviklingen. Man må tørre ta fra noen enkelte privilegier til vårt felles beste. Eller la dem bidra, da.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.