I innlegg i DN 8. august kritiserer BI-professor Ole Gjems-Onstad meg på nytt i sitt korstog mot formuesskatten, denne gang i harnisk over nullskattyterbegrepet, som han mener er «misvisende» og «falskt». Han underslår at jeg slett ikke bruker begrepet i mitt innlegg og at jeg heller ikke bruker hensynet til å unngå nullskattytere som et primært argument for formuesskatten.

Det viktigste i diskusjonen rundt beskatning av kapital og formue er ikke hvorvidt de rikeste i landet betaler nøyaktig null skatt eller om de betaler litt, eller om den belastes selskap eller person, men om alle bidrar etter evne, slik et grunnleggende prinsipp har vært for vårt skattesystem siden slutten av 1800-tallet. Synes virkelig Gjems-Onstad at dette, som var bakgrunnen for min påstand om at de rike i samfunnet skal bidra tilbake til systemet som gjorde suksessen mulig, er så urimelig?

Gjems-Onstad argumenterer for at vi bør regne inn norske aksjonærers andel av selskapsskatten som en del av deres skattebelastning. Da må imidlertid også deres andel av selskapsinntekten regnes med som del av deres inntektsgrunnlag. Gjør vi det, er det relevant at denne inntekten bare beskattes med 22 prosent, mot de 46,4 prosentene lønnsmottagere betaler. Deler av utbyttet (for dem som tar ut det) er dessuten skjermet for eierskatt, og gevinster i selskapssfæren nyter godt av utsatt beskatning.

Som aksjonær kan man enklere tilpasse seg systemet enn en vanlig lønnsmottager. Mange sørget i forkant av innføring og økning av utbytteskatt for eksempel for å skaffe seg store skattefrie reserver som i all overskuelig fremtid dekker bo- og levekostnader.

Poenget mitt har vært enkelt: De siste 40 årene har vi sett en dramatisk økning i ulikhet i nesten alle vestlige land. Det går utover oss alle – på sikt også dem som har mest. For eksempel svekkes oppslutningen om internasjonale handelssamarbeid når gevinster og kostnader fordeles ulik. Støtten til proteksjonistiske bevegelser med enkle svar kan øke. Det fører til uro og ustabilitet.

I vinterens ulikhetsmelding fra regjeringen kommer det tydelig frem at den viktigste årsaken til økte forskjeller her hjemme skyldes økte toppinntektsandeler. Det betyr at det er behov for økt skattlegging av toppen av inntektsfordelingen, dersom ulikhetsutviklingen skal snu.

Alle skatter og avgifter påvirker adferd. Det er imidlertid fremdeles ingen overbevisende empiri for at formuesskatten gjør stor skade på næringslivet. I tillegg til å være den mest omfordelende skatten vi har, bidrar formuesskatten til det viktige prinsippet om et skattesystem med brede grunnlag og lave satser.

Både Skatteutvalget og en senere Menon-rapport kom dessuten til at effektivitetsegenskapene var gode for formuesskatten, sammenlignet med inntektsskatt.

Det er bra at skattesystemet diskuteres. Formuesskatten er langt fra perfekt, slik jeg selv har påpekt. Jeg skulle imidlertid ønske en mer konstruktiv tilnærming fra dagens motstandere, der vi heller diskuterer tiltak som kan bidra til å sørge for både omfordeling og effektivitet.

Det krever imidlertid mer omsorg for kapitalismen enn for kapitalistene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.