At de gode prosjektene finner finansiering, blir ofte ren teori for familiebedrifter – som av natur er opptatt av å bevare kontroll og eierskap i familien. Det store skillet mellom familieeide bedrifter og børsnoterte selskaper er nettopp antall eiere og personlig engasjement for driften.

Eierne har gjerne et felles mål med eierskapet og sterk tilknytning til sitt lokalsamfunn.

Simone Møkster
Simone Møkster

Familiebedrifter vokser langsommere enn andre eierformer og «bygger stein på stein» for å beholde styring og kontrollen. Familiebedrifter har oftest et generasjonsperspektiv, med eiere som ønsker å ivareta historie og tradisjoner, men samtidig videreutvikle og innovere.

Drivkraften hos mange eiere er å gi videre til neste generasjon mer enn de selv arvet. Ikke fordi verdien i seg selv er styrende, men fordi eierne sammen og over tid har bygget en kultur og identitet som er viktig. Det er gjerne personlig prestisje i at bedriften absolutt ikke skal «gå under» på denne generasjonens vakt.

Eierfamilier har gjerne hjertet sitt i en bedrift som de strekker seg lang for holde liv i og ikke forlater selv om andre investeringer er mer lønnsomme.

Det blir svært teoretisk å anta at en investor til enhver tid vil flytte seg etter de mest lønnsomme investeringene, som beskrevet av Øyvind Thomassen i innlegg i DN 11. november.

Jeg har hørt Kari Elisabeth Kaski fremlegge det samme argumentet i debatter på tv, men det er ikke slik eiere av familiebedrifter opererer. Et av familiebedriftenes komparative fortrinn er bransjekunnskap bygget opp gjennom flere tiår eller generasjoner.

Kostbare eiendeler, som skip i mitt tilfelle, kombinert med bransjekunnskap og lidenskap, gjør at vi forblir i en bransje selv om andre investeringer på kort sikt kan fremstå som mer attraktive.

En av medlemsbedriftene i Family Business Norway har beregnet at den i løpet av de siste 12 årene har tatt ut cirka 50 prosent av overskuddet i utbytte. Om lag tre fjerdedeler av utbyttet har gått til å dekke eierkostnader – altså formuesskatt og utbytteskatt – for de private eierne.

Det betyr at cirka 35 prosent av overskuddet har gått til å dekke eierkostnader.

Hvis dette blir lagt til selskapsskatten, som nå er 22 prosent, har denne bedriften en samlet skatt på cirka 55 prosent.

Blant konkurrentene er det både selskaper eid av utenlandske eiere og statlig eide bedrifter som ikke har eierkostnadene som denne eierfamilien har.

Utenlandske eiere tar ut én krone i utbytte for hver krone deres selskaper betaler i selskapsskatt, ifølge analyser fra Ny Analyse og BI. Norske eiere i formuesskatteposisjon tar ut 1,9 krone i utbytte per krone deres selskaper betaler i selskapsskatt, altså nesten dobbelt så mye.

Funnet er en klar indikasjon på at formuesskatten medfører en forvitring av det private eierskapet i Norge, sammenlignet med utenlands eierskap.

Som bedriftseiere er vi ikke imot å betale skatt, men det er innretningen av formuesskatten vi finner utfordrende.

Familieeide delskaper er en viktig del av ryggraden i norsk næringsliv. Dette synes jeg mangler helt i diskusjonen, hvor sentrale politikere omtaler norsk næringsliv i hovedsak ut fra teoretisk tilnærminger, og som om kapital, eierskap og tilhørighet ikke har noen betydning. Det er ganske annerledes enn det jeg og mine medlemmer opplever hverdag.

Advokat Einar Harboe lanserte et alternativ i sitt innlegg i DN 10. november, hvor bedriften betaler eiernes formuesskatt. Ved det alternativet vil skattebelastningen for bedrifter i Norge bli lik, uavhengig av om eieren bor i Norge, utlandet eller er staten. Med en slik innretning ville vi virkelig sett hvilken betydning en slik eierkostnad har for alle bedrifter i Norge.

Vi ville trolig også sett at utenlandske eiere hadde redusert sine investeringer i Norge betydelig. Ville vi da hatt nok kapital i Norge til å drive våre selskaper?

Det er stigmatiserende å få merkelappen «mangemillionær», «milliardær» eller «riking» for å ha engasjement for å bevare arbeidsplasser og konkurransekraften i bedriftene våre. Jeg skulle ønske at bedriftseiere heller kunne få betegnelsen «verdiskapere» – det er hva vi holder på med hver dag.

DN gjenga min ligningsformue og skatt i avisen 10. november. Avisen tok ikke med at jeg også har medansvar for 450 arbeidsplasser og 2,5 milliarder kroner i gjeld med den risiko og ansvar det medfører.

DN gjenga min ligningsformue og skatt, men tok ikke med at jeg også har medansvar for 450 arbeidsplasser og 2,5 milliarder i gjeld

Internasjonal forskning viser at familiebedrifter er et godt sted å jobbe. Det gir større jobbsikkerhet siden familiebedrifter i mindre grad nedbemanner arbeidsstokken i nedgangstider. Det er mindre arbeidskonflikter og lavere sykefravær i familiebedrifter.

Familiebedrifter representerer et ansvarlig eierskap med langsiktig og kompetent kapital, og bør ikke straffes i forhold til utenlandske og statlige eiere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.