Til tross for at jeg i mitt svarinnlegg 29. mars for andre gang tilbakeviste regnestykkene fra Kristin Clemet og Mathilde Fasting i Civita om skatteendringer, forsøker de seg nok en gang med et «tilsvar» 12. april («Ja, la oss snakke sant om skatt»).
Denne gangen hevder de blant annet at de er utsatt for grove anklager fra meg om å snakke usant. Jeg har ikke anklaget dem for det.
Jeg har ved begge anledninger påpekt at de enten har regnet kreativt, eller feil, da de påsto at formuesskatten var høyere nå enn i 2013, og i tillegg kom frem til et uetterrettelig tall på skatteøkninger som skulle skyldes regelendringer.
Om de regnet feil med vilje eller ikke, og dermed kan sies å ha snakket usant, er det bare de selv som vet.
Uansett merker jeg meg at de nå mer eller mindre har gitt opp disse påstandene.
De mener fortsatt jeg tar feil når jeg sier at formuesskattenivået var høyere i 2013 enn i dag, men de har ikke noen tall å skilte med. Når det gjelder de 25 milliardene i skatteøkning på to år, så har disse gått fra å «skyldes regelendringer» (i innlegg i DN 23. mars), til å «skyldes primært regelendringer» (innlegg 27. mars) til å være bare «et estimert tall på betalt skatt i det aktuelle året» (i innlegget 12. april).
Fortsatt sauser de sammen utbytteskatt, som er en skatt på eierinntekter, med formuesskatt, som er en skatt på formuesbeholdning. Dette er selvsagt nyttig for dem når de vil konstruere misvisende skrekkeksempler om folk som betaler over 100 prosent av inntekten sin i skatt.
Men det kan egentlig være det samme at de ikke vil innrømme sine feil. For svarinnlegget er nemlig i glideflukt bort fra regnestykkene og over i 14 punkter som angivelig skal «gjenta og presisere hva saken dreier seg om», men som i realiteten er et sammendrag av Civitas argumenter mot formuesskatt, med kildehenvisninger til andre steder Civita har argumentert mot formuesskatt.
Når Civita stadig gjentar og presiserer hva de mener saken «egentlig» dreier seg om, så må jeg åpenbart også gjøre det. Jeg nøyer meg med tre punkter:(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
- Vi har et skattesystem i Norge som er «regressivt» på toppen: De rikeste menneskene i Norge betaler mindre andel skatt av sin inntekt enn lærere og sykepleiere. De rikeste 0,01 prosent – landets 370 rikeste personer – tjener seks prosent av inntektene i samfunnet (SSB 2020/13). Samtidig betaler de bare åtte prosent av inntekten sin i skatt (SSB 2021/33).
- Formuesulikhetene i Norge er altfor høye, og de har økt dramatisk på kort tid. De rikeste 0,1 prosentenes andel av samfunnets nettoformue økte fra 8,3 prosent i 2013 til 12,0 prosent i 2021. Det betyr at de 2400 rikeste husholdningene nå eier nesten en åttendedel av landets formue, og de økte sin andel av samfunnskaken med hele 45 prosent på bare åtte år.
- Det finnes ikke empirisk belegg for at formuesskatten virker hemmende for verdiskaping, snarere tvert imot. Formuesskatten er derimot den mest omfordelende skatten vi har. I og med at ulikhetene har økt dramatisk, burde den være adskillig høyere i dag enn i 2013, og helst burde den være mye mer progressiv, slik at den i størst mulig grad treffer de store formuene på toppen.