Dagens Næringsliv presenterte 14. desember hvordan landets aller rikeste henter inn rundt 80 milliarder i skattefrie inntekter i året, og på den måten kan bygge seg opp store formuer uten å betale skatt. På en god og lettfattelig måte viser journalistene hvordan fritaksmetoden fungerer, og hvilke problemer som oppstår når utbytte skattefritt kan kanaliseres inn til holdingselskap.

Begrunnelsen for ordningen er i utgangspunktet enkel å forholde seg til. Næringsinntekter som ikke tas ut til personlig forbruk, men reinvesteres i næringsvirksomhet, skulle ikke skattlegges på samme måte som personlig inntekt.

Dette er også gjennomgangstonen blant folk på høyresiden i sosiale medier: «Kritikerne misforstår. Dette er ikke penger til personlig forbruk, men til næringsvirksomhet.» Men så enkelt er det ikke. Økonomisk ulikhet er nemlig ikke først og fremst et problem som handler om at noen har råd til finere klær, flere restaurantbesøk, større hus eller privatfly.

Debatten om økonomisk ulikhet er en debatt om maktforholdene i samfunnet.

Ulikheten i formue i Norge er på høyde med Storbritannia, og høyere enn i land som Frankrike, Italia og Spania, ifølge tall fra OECD. Og forskjellene har økt.

I dag kontrollerer den rikeste tiendedelen i Norge over halvparten av all nettoformue i Norge. Den rikeste prosenten eier en femtedel av formuen. Den rikeste tusendelen eier ti prosent av formuen.

Når de aller rikeste i samfunnet skaffer seg kontroll over stadig større formuer, kan de selvsagt koste på seg flere luksusgoder. Og det kan utløse moralsk forargelse. Men det aller største problemet med den økte ulikheten er at de rikeste på denne måten skaffer seg mer makt i samfunnet. Mer makt over deg og meg. Dette skjer både direkte – gjennom eierskap i næringslivet – men også politisk, gjennom for eksempel finansiering av lobbygrupper og tenketanker.

NHH-professor Guttorm Schjelderup oppsummerer dette poenget godt i den aktuelle DN-artikkelen: «Med mange superrike svekkes demokratiet og prinsippet om at hver stemme teller like mye. De rikeste har større innflytelse i det politiske systemet, se bare på lobbykampanjen rundt formuesskatten, havbruksutvalget og grunnrenteskatt på lakseoppdrett».

Til tross for de allerede gunstige skatteordningene, er det flere partier som jobber hardt for å prioritere flere skattekutt for dem med størst formue. Formuesskatten, eller «skatt på arbeidende kapital» som det nå heter, skal helst fjernes, ifølge Høyre og Frp. Det finnes alltid argumenter for å redusere skattene for dem med mest fra før. Så får andre problemer, som fattigdom blant barnefamiliene, pent vente i kø. Man må jo prioritere.

Fritaksmetoden ble først diskutert i Stortinget i 2004, og skattereformen ble innført i sin helhet fra 1. januar 2006. Det var gode argumenter for å innføre denne modellen, ikke minst fordi utbytte samtidig ble langt høyere beskattet. Men nå er det på tide å se på helheten i skattesystemet på nytt.

Vi kan ikke ha et skattesystem som legger til rette for at de økonomiske forskjellene skal skyte enda mer fart. I tillegg til at denne saken illustrerer viktigheten av formuesskatten, viser den også hvorfor SV gjennom en årrekke har jobbet for økt beskatning av arv og eiendom. Skal forskjellene ned, må skatt på formue, arv og eiendom økes, mens inntektsskatten bør ned.

Rolf Aaberge ved Statistisk sentralbyrå driver et prosjekt der en nettopp ser på ulikhetstallene i lys av at de rikeste i Norge holder tilbake overskudd i holdingselskaper i stedet for å ta dette ut som personlig inntekt. Til Dagens Næringsliv sier han at om en regner inn tilbakeholdt overskudd, så er forskjellene i Norge langt større enn vi tror.

Når disse tallene kommer, vil det ikke mangle på politikere, kommentatorer og tenketankledere som skal forklare oss at dette er noe helt annet enn personlig inntekt og at det selvsagt ikke kan telles med i ulikhetsregnskapet.

Men da må man overse at det er privatpersoner som kontrollerer disse enorme formuene. Det innebærer makt, som de også er villige til å bruke. Og på samme måte som all annen personlig formue, er dette penger de ikke er villige til å gi fra seg. Tvert imot vil mesteparten av dette føres videre til deres barn, og deres barn etter det igjen.

Slik skapes et samfunn hvor det viktigste for å lykkes er å ha de riktige foreldrene, ikke å legge ned en innsats gjennom ærlig arbeid.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.