Dagens Næringsliv har i viktige artikler og kommentarer beskrevet friinntekten for petroleumsnæringen som en subsidie. Ledende økonomer har anslått at det beløper seg til cirka 36 milliarder i år. Det virkelige tallet er høyere.
Friinntekten ble innført for å «kompensere» oljeselskapene for at de ikke hadde umiddelbart skattefradrag for investeringer, men måtte avskrive dem over seks år. Andre selskaper må avskrive anlegg over 15–25 år fra ferdigstillelse, så her fikk oljenæringen i pose og sekk.
Etter Finansdepartementets beregning innebar det at staten dekket 88 prosent av investeringene. I 2020 ga Stortinget umiddelbar fradragsrett – og økt friinntekt. Det økte statens investeringsandel til cirka 91 prosent.
Det betyr at dagens anlegg på sokkelen ble bygget med et statlig kapitalbidrag på 88–91 prosent, slik jeg har utdypet i en artikkel i tidsskriftet Lov og Rett (2022/8). Dersom vi tar hensyn til at staten «bare» garanterer 78 prosent av selskapenes løpende kostnader, var statens samlede kapitalbidrag på cirka 85 prosent. Statens overskuddsandel er som kjent 78 prosent (skattesatsen).
Subsidiene går altså ikke på at oljeselskaper betaler mindre i skatt enn andre – de betaler ikke skatt i det hele tatt: Staten får ikke engang den overskuddsandel (kapitalavkastning) den skulle hatt for sitt kapitalbidrag, ut fra vanlige forretningsprinsipper.
Dette har vært lite fremme i debatten. Mange, også de som ellers er gode på jus og finans, har ikke forstått at grunnrenteskatter ikke er skatter, men partnerskapskonstruksjoner.
Finansdepartementet tar nå bladet fra munnen i et høringsnotat 28. september, der man argumenterer for grunnrenteskatt på havbruk med at dette egentlig ikke er en skattebelastning (side 17):
«Med en nøytral grunnrenteskatt fungerer staten som en passiv partner i selskapenes investeringer. Staten skyter inn en andel av investeringskostnaden tilsvarende skattesatsen, samtidig som den trekker inn en tilsvarende andel av de fremtidige nettoinntektene som investeringen gir».
Men ikke alle grunnrenteskatter er «symmetriske» og nøytrale.
Skal petroleumsskatten bli det, må skattesatsen altså øke til cirka 85 prosent. Skal oljeselskapene betale 22 prosent skatt på linje med andre selskaper, må skatten settes til 88 prosent. Skal de betale 78 prosent i skatt slik oljefolkloren lyder, må den settes over 96 prosent.
Norsk Petroleum anslår at de totale «skatteinnbetalingene» til 572 milliarder i år og 846 milliarder neste år. Justert for 150–170 milliarder i fradrag til nye investeringer – fradrag andre næringer altså ikke får – blir selskapsoverskuddene henholdsvis 900 milliarder og 1130 milliarder.
Subsidieelementet – syv prosent, altså differansen mellom statens underskuddsandel og overskuddsandel – blir da 63 milliarder i år og 79 milliarder neste år.
Så kan den som vil regne ut hva en reell skatt på 22 prosent eller 78 prosent (eller 62 prosent som i oppdrett og vindkraft) ville gitt i skatteinntekter til Oljefondet istedenfor økte private overskudd og formuer.
Det gunstige skatteregimet bidrar også til at enda større beløp som ellers ville gått til fellesskapet, investeres i nye anlegg som skal stå ferdig om fire til åtte år og produsere i flere tiår deretter.
Bransjens anslag er at det skal investeres cirka 700 milliarder før 2030, statens andel er cirka 550 milliarder. Dette er ennå ikke tapte penger for fellesskapet (som subsidiene og de tapte skattene), men blir lett det dersom verden gjennomfører en grønn omstilling fra 2030 og fremover. Men så er det heller ikke premissen for dagens norske skatte- og energipolitikk.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.