Vi lærte på universitetet i samfunnsøkonomisk teori at en bedriftseiers investeringsbeslutninger, under visse forutsetninger, er uavhengig av prosentmessig beskatning av profitt. Genialt! Det passer regjeringen utmerket i disse tider der de etter sigende har et superstramt budsjett. Riktignok tjener staten uhorvelig mye penger på olje og gass – det skal ikke tas hensyn til fordi det går utenom statsbudsjettet og rett inn i pengebingen Oljefondet – i tillegg til store inntekter fra Statkraft og kraftverkene.
Det både Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum glemmer er at Norge er «en liten åpen økonomi» som konkurrerer om å tiltrekke seg investeringslyst og kapital fra nordmenn i Norge og i utlandet (de som har flyttet), og utenlandske investorer. De undervurderer også at vanlige folk skjønner at økte skatter i næringslivet vil få konsekvenser.
Når investorene sitter med regnearkene sine og putter inn kontantstrømmen i de kapitalistiske regnearkene sier lederen for investeringskomiteen i «Foreign Capital Investment» følgende:
«Wake up Jim! Your spreadsheet hasn’t taken into account the unstable political tax regime in Norway! They just increased the tax rate, just like that! You need to increase the discount rate in your sheet.»
«Well Mike, then the project isn’t profitable anymore.»
«Hell Jim, just find another country with a stable tax regime at least, preferably with a lower tax rate, and we may also need to withdraw existing investments from this Banana Republic anyway!»
Jonas Gahr Støre eller Trygve Slagsvold Vedum trenger ikke å høre på advarslene om effekten på lengre sikt, og på kort sikt fungerer det supert. Men investorene taler, med regneark og analyser. En liten åpen økonomi er meget sårbar, og forutsetningene for teorien om at overskuddsskatt kan økes uten negative konsekvenser, er at det ikke finnes andre land i verden.
Tradisjonelt har norske regjeringer gjort større reformer, særlig for skattesystemet, basert omforente løsninger med «styringspartiene» på Stortinget for å sikre at skiftende regjeringer ikke til stadighet gjør skatteendringer som rammer investeringslysten i landet. Dette har de lykkes med innen oljevirksomheten, der vi har hatt 78 prosent profittbeskatning over lang tid, og på tross av den superhøye skattesatsen er investeringsviljen stor.
Riktignok fikk næringen under pandemien en gunstig skattepakke som følge av kraftig oljeprisfall og utsikter til investeringsstopp, noe som næringen vil nyte godt av i mange år fremover. Like fullt oppfatter oljeselskapene skatteregimet som stabilt, og de deler risiko med staten gjennom skattesystemet.
Når regjeringen i tillegg øker beskatningen for oppdrettsnæringen og kraftselskapene dramatisk uten at dette er forankret på bred politisk basis, uten høringsrunder, og med manglende utredninger, blir bildet komplett. Oppfatningen av Norge som et skattemessig stabilt og pålitelig land å leve i, og å investere i, er ikke lenger gjeldende, selv om disse skatteendringene isolert sett kan synes fornuftige.
Det er noe nytt at en norsk regjering øker skatten etter innfallsmetoden. Dette kan virke morsomt, men er tragisk for en liten åpen økonomi som har hatt et relativt godt skattemessig rykte, på tross av det høye skattenivået.
Når SV vet at det er bortimot usannsynlig at regjeringen vil søke støtte fra den borgerlige leir i Stortinget, så er den politiske risikoen høy for at skatten blir økt ytterligere. SV ser muligheten for økt formuesskatt og gjeninnføring av arveskatten, og de presser akkurat hardt nok på til at Jonas ikke snur seg mot andre samarbeidskoalisjoner.
Noen som fremdeles lurer på hvorfor kapitalen flytter til Sveits?
«Hell Jim, just find another country with a stable tax regime
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.