Tilpasninger som følge av aksjonærmodellen og fritaksmetoden i skattesystemet har ført til at flere av landets rikeste knapt betaler skatt. Både Ap og SV har varslet gjennomgang av systemet. I DN 24. november skriver Civitas Steinar Juel at systemet fungerer slik intensjonen var og ikke bør endres.

Jeg mener tvert imot at det er ansvarlig å gjøre nye vurderinger i lys av ny kunnskap.

Endringene innført i 2005/2006 gjorde holdingselskaper til en skattefri mellomstasjon mellom bedriftene eid av landets rikeste og deres egne personlige bankkontoer, der utbytte og gevinst kan stå skattefritt i realiteten i all evighet. I forbindelse med skatteforliket fikk vi 60.000 nye slike selskaper, en mangedobling fra før.

Hannah Gitmark
Hannah Gitmark

Juel mener disse inntektene ikke er av verdi for eieren før hun tar dem ut til eget forbruk, og at de da vil beskattes. Da overser han, slik professor Guttorm Schjelderup har påpekt, den betydelige opsjonsverdien eieren har i å spare i selskapet år etter år og at det er mulig å flytte ut av Norge og realisere gevinster et annet sted i fremtiden.

Strukturen gjør det også vanskeligere å avdekke ulovlig privat konsum i selskapet. Beregninger tyder på at det kan være snakk om inntil 80 milliarder i skattefrie inntekter årlig.

Å endre systemet fordrer at man tenker gjennom en rekke forhold, og dessuten at man sørger for likebehandling innenfor EØS-avtalen. Det blir selvsagt ikke enkelt. Det trengs derfor en grundig gjennomgang av omfang og mulige endringer som kan sørge for at norske eieres reelle inntekter beskattes.

Det første skrittet på veien er å anerkjenne at vi har hull som må tettes.

Dagens system undergraver prinsippene som ligger til grunn for det norske skattesystemet: at vi skatter etter evne, at skattebyrden fordeles jevnt mellom arbeid og kapital, og dessuten også at skattesystemet i så liten grad som mulig påvirker hvilke investeringer som gjennomføres og hvordan en virksomhet organiseres.

Det er ansvarlig å tegne nytt kart når terrenget endres.

Et innlegg fra Civitas Kristin Clemet og Mathilde Fasting i DN 21. november gjør det tydelig at vi legger helt ulike ting i betydningen av forutsigbarhet i skattespørsmål. For Civita handler det om et lavest mulig skattenivå for norske formuende. Selv oppfatter jeg forutsigbarhet som stabilitet over tid.

Som en del av forhandlingene om et nytt skattesystem i 2016 gikk Arbeiderpartiet med å på å innføre en rabatt på aksjer og driftsmidler i formuesskatten, på tyve prosent. Argumentet var å bidra til likere behandling av ulike formuesobjekter, ikke å skjerme en type kapital som ifølge Civita «arbeider» mer enn annen kapital. Seks partier stilte seg bak den nye utformingen.

Forlik som dette er viktig for å sørge for stabilitet i skattesystemet over tid. Imidlertid tok det kort tid før regjeringspartiene var ferdig med denne enigheten, og reduserte skatten på aksjer og driftsmidler ytterligere. I sitt siste budsjett foreslår de ytterligere kutt. De har med andre ord brutt skatteforliket.

Aps alternative budsjett holder imidlertid på innretningen for formuesskatten som ble fremforhandlet i Stortinget, og dermed også på enigheten som skulle sikre forutsigbarhet for norsk næringsliv.

Jeg påpekte i DN 19. november at Aps forslag om å holde selskapsskatten uendret fra dagens nivå var et svar på Civitas oppfatning om at det er spesielt ille å øke formuesskatten i en pandemiherjet økonomi. Fordi den treffer eiere av de mest solide bedriftene, anbefalte jeg tankesmien til – ut fra omsorgen for norsk næringsliv i krisetid – i så fall isteden rette oppmerksomheten mot andre skatter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.