Glem skatteparadiser som Panama og Cayman Islands. I årtier har europeiske land lokket rike borgere fra andre land til å flytte på seg, og medvirket i åpenlys skatteunngåelse gjennom gunstige skattefordeler.

Ta for eksempel vårt naboland Danmark, som har smykket seg med det beste velferdssystemet og skattemoral i verdensklasse. Bak den stolte fasaden er det selv et skatteparadis.

Enda verre: Europeiske land ser ut til å ha dratt hverandre ut i en priskrig, der de konkurrerer om å tilby de beste skattefordelene til utenlandske velstående. Konkurransen kan vel så godt sies å være et kappløp i å synke dypest i moralsk urettferdighet.

Nyere forskning på skatt og migrasjon av anerkjente økonomer fra blant annet Harvard og Princeton har sett nærmere på dette fenomenet. De har kartlagt særlige gunstige skattefordeler for tilflyttere og analysert om disse faktisk får rike til å søke lavere skattesatser.

Først sammenligner studien skattesatsene som rike utlendinger møter i 25 europeiske land og USA. Kanskje ikke overraskende viser det seg at lav skatt ikke nødvendigvis er nok til å trekke rike innbyggere til land som Bulgaria og Tsjekkia.

Men å sammenligne land som er forskjellige av så mange ikke-skattemessige grunner, er som å sammenligne epler og pærer.

Da forfatterne så på land hver for seg, kom effektene av skattefordeler tydelig frem. Skattesystemer med særlige skattefordeler for de aller rikeste utenlandske borgere er svært vanlige i høyskattland, ikke minst i Nord-Europa. De observerte flyttetrender før og etter slike skattereformer i hvert land. Måler man antall superrike utenlandske borgere før og etter innføringen av slike gunstige skattefordeler, finner de klare tegn på at innføringen av skattefordelene har ønsket effekt: Rike utlendinger strømmer til.

Danmark er et eksempel. I 1992 innførte landet en ordning hvor alle som flyttet til landet fikk en særlig lav skattesats i et visst antall år, så lenge de enten hadde inntekt over en viss grense eller hadde forskerstatus. Effekten var umiddelbar. Andelen tilflyttere som var kvalifisert for særlig lav skatt doblet seg, sammenlignet med en tilsvarende gruppe som ikke fikk nyte godt av skattefordelen.

Europeiske politikere kappes om å ha den strengeste politikken over innvandrere. Men skatte-innvandrerne, derimot, er blant de aller rikeste, tar med seg produktiviteten sin og spiser lite eller ingenting av velferdskaken. Velkommen skal de derfor være. Men hver gang superrike blir forført av disse særlig gunstige skattefordelene, fratar de deres opprinnelige hjemland både produktivitet og skatten de i utgangspunktet skulle tilført hjemlandet.

Gunstige skattefordeler i ett land blir en utgift for alle andre.

Kampen om de rike er ikke uforståelig, alle vil gjerne ha en del av kaken til de superrike. Dette har ført til at nesten alle nordeuropeiske land i dag tilbyr slike skattefordeler. Og det er rimelig å anta at mange har gjort dette i konkurranse med hverandre: Nederland (i 1985), Danmark (1991), Sverige (2001), Frankrike (2004), Spania (2005) og Italia (2010), for eksempel.

Rettferdigheten er taperen med dette skattesystemet.

De rike er ettertraktede: De kan dra på skatteshopping i ulike land, der hvert land tilbyr mer sjenerøse fordeler enn det forrige. Systemet er kanskje forsvarlig og forståelig fra et isolert, økonomisk perspektiv, men fra et etisk perspektiv tegnes en bisarr logikk. Vi ser ikke bare konturene av, men fullt ut, et skattesystem som fremstår som en liv levende omvendt Robin Hood. Når et hjemland fratas skatteinntekter grunnet fraflytting, betaler resten av oss mer. Dette er konsekvensene av skattekonkurransen.

I dette kappløpet om å tilby de laveste skattesatser, taper rettferdigheten og mannen i gaten.

Når et land innfører gunstige skattefordeler for tilflyttere, vil andre følge etter for å minimere lekkasjen. Det er ironisk at mobiliteten mellom land, som EU-samarbeidet tilrettelegger for, muliggjør skatteunngåelse. Forhåpentlig kan koordinerte skattelover mellom land ødelegge incentivene for å konstruere skattesystemer med absurde skattefordeler for de aller rikeste.

Istedenfor å designe skattesystemer som serverer lovlige måter for å unngå skatt på et sølvfat, har vi muligheten til å designe og trykke på for systemer med rettferdighet som en bærende verdi. Vi burde ikke tillate at mannen i gaten må tette skattegapet den absurde skattekonkurransen skaper.

La oss designe systemer med rimelige skattesatser for alle, la oss velge rettferdigheten istedenfor.

Teksten er opprinnelig skrevet som del av masterkurset «BUS360 – Takses, Inequality, and Sustainabiliy» ved Handelshøyskolen – NMBU, i regi av professor Annette Alstadsæter.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.