Vi liker å se på oss selv som en høyteknologisk nasjon, med god digital infrastruktur som gjør oss konkurransedyktige i internasjonal sammenheng. Norske bedrifter og forskningsinstitusjoner er allerede godt i gang i det digitale kappløpet. I norsk skole handler derimot debatten fortsatt om skjerm eller papir, og høstens mediebilde har vært preget av ganske mye skepsis til digitale verktøy i skolen.

Skjermbruk har fått skylda for de fleste av utfordringene barn og unge sliter med – sist som begrunnelse for nedgang i leseferdigheter i Pisa-undersøkelsen.

I Pisa-undersøkelsen for 2018, der resultatene ble offentliggjort forrige uke, var lesing hovedtemaet. Undersøkelsen ble gjennomført som en totimers test på datamaskin. Oppgavene hadde en såkalt adaptiv utforming, det vil si at hver oppgave baserte seg på hvordan de løste den forrige. Slik fikk de som presterte på høyt nivå, en annen oppgave i den videre undersøkelsen enn de som presterte på lavt nivå.

I 2009, da lesing sist var hovedtema, gjennomførte elevene testen på papir.

Ifølge OECD skulle lesedelen denne gangen teste elevene blant annet i kildevurdering og lesing av både såkalte statiske og dynamiske tekster – med hyperlenker og medieinnhold. De måtte navigere mellom flere tekster i ulike skjermbilder, da det ikke var plass til å vise alt på skjermen samtidig. Elevens lesestrategier på skjerm var dermed en del av testen.

Derfor blir det litt paradoksalt at skjermbruk får skylden for at flere elever presterer dårlig, på laveste nivå, i digital leseforståelse. Som om mindre skjermtid i undervisningen vil gjøre saken bedre.

Kanskje ligger noe av utfordringen i skjermbruk og lesing at mange av dem som skal lære elevene digitale lesestrategier ikke mestrer det selv?

Slik ferdigheter er jo heller ikke noe vi kan forvente opparbeides sånn uten videre. Når du selv er opplært i å lese på papir, vil det være det du er komfortabel med å lære bort.

Det kan virke som om det digitale utstyret kom for tidlig inn i skolen, før lærerprofesjonen er godt nok rustet til å bruke utstyret. Da kan vi heller ikke forvente det store faglige læringsutbyttet hos elevene, bortsett fra at de får litt bedre grunnleggende digitale ferdigheter.

En treårig satsing på digitalisering i lærerutdannelsene startet i januar i fjor. Fem høyskoler og universiteter fikk til sammen 90 millioner kroner for å styrke den digitale kompetansen hos fremtidige og nåværende lærere. Det blir spennende å se hva dette vil ha å si for lærernes digitale praksis.

Lærere skal ha metodefrihet, men det kan ikke være sånn at enkelte velger bort vesentlig kompetanse fra læreplanen på grunn av personlige holdninger, for eksempel for å være en motvekt til det digitale. Lærere har vel ikke digital reservasjonsrett?

Digitale ferdigheter i skolen må tilpasses fagenes egenart. Det ser ut til at de nye læreplanene er tydeligere på nettopp det. Samfunnsfaget får et særlig ansvar for at elevene utvikler digitalt medborgerskap. Det innebærer blant annet å lære elevene kildekritikk, personvern, opphavsrett og det å kunne ivareta informasjons- og datasikkerhet.

Jeg håper at de lærerne som trenger det, får tilbud om etterutdanning, slik at elevene får opplæring i tråd med fagfornyelsen. Og lærerutdannelsene må selvsagt henge med.

Jeg vil ikke anbefale at man kutter ut bøker, penn og papir, men jeg mener at det er svært viktig at elevene lærer å mestre ulike digitale sjangre. Det vil komme godt med både i arbeidslivet og i samfunnet. Det er jo de unge som må hjelpe oss med å rydde opp i vår tids digitale klimautslipp: falske nyheter, hatprat og nettroll.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.