I Dagens Næringsliv 10. august kan vi lese om en kvinne som i 13 år har kjempet en kamp for å få familiegjenforening med sin norske mann og sine to norske barn i Norge. I artikkelen kan vi lese at et intervju gjort på et språk kvinnen kun behersker i begrenset grad, er blitt tillagt avgjørende vekt gjennom alle disse 13 årene.
Dette er slett ikke ukjent for de av oss som jobber med hvordan det offentlige Norge forholder seg til minoritetsspråklige i vårt samfunn.
«Intervjuet var på farsi, som Mohammadi ikke behersker», skriver Dagens Næringsliv. Men hva vil det egentlig si å beherske et språk?
Det er nemlig ikke et enten/eller-spørsmål å kunne et språk. Som de fleste av oss husker fra å ha lært for eksempel tysk eller fransk på ungdomsskolen, så kan det være en lang vei fra å kunne noen ord på et språk til å kunne uttrykke seg fullstendig og presist.
I et intervju med offentlig forvaltning trengs språkkompetanse på et slikt nivå at man kan forstå godt de spørsmålene man blir stilt, og evne å uttrykke seg utdypende og på en måte som ikke er lett å misforstå når man svarer. Og det er nødvendig at man forstår nyansene i språket godt nok til at man kan få det med seg hvis noe er blitt feil i det skriftlige referatet fra intervjuet.
Kan det ha vært misforståelser?
«Det var kommunikasjon på et språk jeg ikke har kompetanse på. Jeg kan ha misforstått eller svart på feil måte», sier kvinnen i intervjuet. Kan det medføre riktighet, kan det oppstå misforståelser i samtaler som gjennomføres på et språk man har begrenset kompetanse i? Mange tror at folk sier ifra dersom det er noe de ikke forstår i en samtale, og det gjør vi jo gjerne. Men forskning viser at folk faktisk gjør dette sjeldnere hvis samtalen er på et språk de ikke kan så godt.
Det er også slik at i alvorlige og formelle samtaler kan det være vanskeligere å stille spørsmål enn i dagligdagse samtaler med personer vi kjenner godt.
Så hva skjer hvis man ikke kan språket?
Når jeg i min forskning har observert samtaler hvor en av dem som deltar ikke behersker språket samtalen gjennomføres på, ser jeg at minoritetsspråklige strever med å komme til orde. Det skjer ofte at de svarer ja eller nei på spørsmål de ikke har forstått.
I slike samtaler blir det ofte til at den majoritetsspråklige stiller lukkede og ledende spørsmål, i forsøk på å forenkle kommunikasjonen, noe som øker faren for misforståelser markant.
Det skjer også ofte at minoritetsspråklige forsøker å forklare ting som saksbehandler ikke forstår, og som derfor heller ikke blir med i samtalereferatet. Tove Skutnabb-Kangas har i sin forskning funnet at når man skal motta informasjon på et språk man behersker i begrenset grad, vil man i tillegg til å streve med å forstå også miste viktige nøkkelord, bli raskere sliten og utmattet, streve med å holde konsentrasjonen oppe, og stresset vil øke, som igjen kan gjøre at man forstår enda mindre og klarer å si mindre selv.
I saken vi kunne lese om i DN, så vel som i mange andre, nektes det i vedtak for det kan ha vært misforståelser av betydning for saken. Når forvaltningen nekter for at slike misforståelser kan ha oppstått, står det i kontrast til det språkforskningen har lært oss om kommunikasjon med språkbarrierer.
Nå skal saken for retten, så vil tiden vise om norske domstoler tar kommunikasjonsproblemer på større alvor enn forvaltningen har villet gjøre.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.