Ap har valgt å «snu bunken» i sitt nye program. Ikke bare litt. De har snudd bunken så til de grader at det står Einar Gerhardsen på det resirkulerte opplegget. Er det bra å satse på å støtte fornybar energi og teknologiutvikling? Ja, det er det. Er det en god idé at staten skal opprette egne statseide selskap som skal være utvikler, teknologieier, produsent og kunde? Nei, resultatet blir tapte offentlige velferdskroner, lavere innovasjon og samrøre, om historien skal være rettesnor.
Vi har vel alle hatt et par lærere som bare snudde bunken. Begynte på nytt igjen med samme opplegget. Dersom opplegget var godt, var det ingen ulempe. Men de fleste som ikke oppdaterte undervisningsopplegget, opplevde at det ble mindre og mindre treffende og relevant ettersom elevene, samfunnet og faget utviklet seg.
Det som kom opp da Ap snudde bunken til Gerhardsen og Torp var den korporative drømmen om Statsbedriften. I år har de i rask rekkefølge pekt i retning av et Statvind, et Stathydrogen, Statetc. Samtidig som staten skal være eier og utvikler gjennom egne selskap, peker også Ap på det offentlige som kunde for disse selskapene. Dette er ikke en sirkulærøkonomi, men en sirkeløkonomi med staten på alle sider av bordet – som regulator, støttegiver, kapitalbase, eier og kunde.
Slike systemer er ikke innovasjonsdrivende, de er innovasjonsdempende. I slike systemer er det svært fristende å fikle med rammebetingelser, krav og målsetninger for å unngå politisk fiasko. Resultatet er svært ofte at den sterke dynamikken som utløses av konkurranse og mangfold, der forskjellige ideer konkurrere mot hverandre, kobles ut.
Noen erfaringer kan være greit å minne om. Statsdrift og statsselskaper i Norge har en svært broket fortid. Husker du Norsk Jernverk? Dette var en komplett verdikjedetankegang fra gruve til marked, som endte som et pengesluk og med nedlegging. Det var først da private interesser fikk overta og drive Mo Industripark at en fikk vist at det faktisk var mulig å drive lønnsom industrivirksomhet i Mo i Rana.
Historiene fra Televerket til NSB viser hvordan en ved konkurranseutsetting får frem hvor store verdier som har gått tapt på grunn av dårlig statlig drift. Vi har alle betalt gjennom at vi ventet på å få telefon, at tellerskrittene var dyrere og at togtilbudet var dårligere enn det hadde behøvd å være.
Så vil noen si det var statsselskapet som bygget norsk olje- og gassektor. Og ja, det er mye bra som har skjedd der. Men samtidig er det for enkelt å sammenligne utnyttelse av en svært lønnsom naturressurs med det vi skal gjøre nå – gjøre teknologi som i dag ikke er lønnsom, til å bli lønnsom og effektiv. Det skal også ganske store doser historieløshet til for å glemme rollen til Phillips, Mobil, Saga og Norsk Hydro på norsk sokkel, eller måten statsselskapet fikk fordeler gjennom automatisk tildeling av feltandeler.
Når en skal utvikle løsninger som krever høy grad av innovasjon, der fremtidens beste løsning ikke ennå er kjent, må en sørge for at de selskapene som skal utvikle og produsere løsningene har den fleksibilitet og den konkurranse som presser dem til å finne de beste løsningene. Offentlig kapital og incentiver skal være med, men politikernes evne til å velge vinnere og vinnerteknologier er slett. Det har erfaringen vist oss. Rett og slett fordi det er vanskelig å si stopp når en ser at ens politiske prosjekt mislykkes og noen andres lykkes bedre. Da er det altfor lett å forsøke å tilpasse reguleringer, statlig innkjøp, tilskudd og kapital slik at innovasjon og dynamikk forsvinner til fordel for å redde hjertebarnet sitt. Når en privat eier gjør dette, er det så sin sak, når staten gjør det får det alvorlige konsekvenser.
Hva blir for eksempel skjebnen for BKK, Equinor og Air Liquids hydrogenfabrikk på Mongstad om staten selv finner ut at den vil produsere hydrogen? Hvor blir privat kapital investert dersom staten reserverer disse forretningsområdene for seg selv? Hvorfor skal staten bygge opp kompetanse i egne selskaper, når den allerede finnes? Da vil jo bare omstillingen ha mindre kraft og ta lengre tid.
Sørg heller for at der er god kapitaltilgang blant annet gjennom et forbedret virkemiddelapparat. Det er bedre for omstillingen av industrien at det er noe å søke på, heller enn å få nei, her kan du ikke søke, for dette skal staten gjøre. Sørg for at det bygges nettkapasitet frem til for eksempel Mongstad, slik at de fornybarprosjektene som nå mange ønsker å realisere, kan bli virkelige.
Det offentlige eier allerede 1/3 av Oslo Børs, og er største eiere i flere av våre største selskaper. Spørsmålet nå er ikke hvordan staten kan bli større, men hvordan vi kan få aktivisert norsk privat kapital i samspill med virkemidler for å realisere det grønne skiftet. Da må ikke statsbedrifter fortrenge hamskiftet i næringslivet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.