Jeg trodde først det ikke kunne være sant. Men jo mer jeg setter meg inn i systemet som skal sikre alderdommen vår, jo mer ser det ut som en forskjellsmaskin.

Jeg er leder for Elektroarbeidernes Fagforening Trøndelag. De siste årene har jeg brukt mye tid på å lære meg pensjonssystemet som ble innført fra 2011. Mange LO-medlemmer tar for gitt at de blir ivaretatt. Jeg skulle ønske at det var riktig.

Tallene forteller noe annet. Noen blir ivaretatt. Vi andre blir ofret. 

Selv etter 40 år i fulltids jobb vil dagens 20-åring få bare 30,5 prosent av lønna si i alderspensjon fra folketrygden ved avgang på 62 år. Det er ikke en uvanlig avgangsalder for yrker med høy arbeidsbelastning og lav gjennomsnittlig levealder.

En professor som kan jobbe til langt over 70 år, kan derimot cashe inn både full pensjon og AFP samtidig som han er i full jobb. Han kan få en gyllen årsinntekt over det dobbelte av lønna si.

Hvor rettferdig er dette, når vi vet at ulikheten mellom ulike yrkesgruppers levealder er stor og, blant kvinner, økende?

Forventet levealder for en kvinnelig tannlege er 87 år, mens en kvinnelig hotellarbeider kan regne med å bli 80 år. Over sju års forskjell i levealder tilsvarer forskjellen mellom å gå av med pensjon ved 62 år og ved 69 år. En mannlig truckfører lever i snitt 4,5 år kortere enn gjennomsnittet og ni år kortere enn en tannlege.

Det som har sjokkert meg mest, er hvor stor forskjell det nye systemet gjør på folk som har nøyaktig like mange år i jobb og nøyaktig samme opptjening av pensjon.

Vi kan sammenligne pensjonen til en tradisjonell arbeider med en tradisjonell akademiker. Arbeideren begynner i jobb som 22-åring. Akademikeren som 27-åring. Begge jobber i 40 år. Begge tjener, for regnestykkets skyld, 500.000 kroner i året. Det betyr nøyaktig samme opptjening. Men de får ikke samme pensjon.

Akademikeren får 58.000 kroner mer hvert eneste år. Det vil si at arbeideren får en pensjonsstraff på nær 60.000 kroner i året, bare fordi han lever et arbeiderliv med tidligere yrkesstart, tidligere avgang og – svært ofte – tidligere død.

Jo, men det må jo lønne seg å jobbe lenger, sier noen når jeg forteller om forskjellsbehandlingen. Ja, men disse to jobber i nøyaktig like mange år og med nøyaktig samme opptjening.

Akademikeren må jo få igjen for fem års høyere utdannelse, sier andre. Ja, og det får han i form av lønn. Høyere utdannelse, som er finansiert av skatten fra dem som jobber mens andre studerer, lønner seg i det norske arbeidslivet. Vårt eksempel har satt begge på samme lønn bare for å vise pensjonssystemets selvstendige bidrag til å øke ulikheten.

Noen sier at arbeideren selvsagt må få lavere årlig pensjon, for han får jo flere år som pensjonist. Men det gjør han ikke. Ikke hvis han er typisk for en av de mange arbeideryrkene som lever omtrent fem år kortere enn visse akademikergrupper.

Politikerne forteller oss at det er rett og rimelig at pensjonen «levealdersjusteres» – fordeles på flere år – når gjennomsnittlig levealder øker. Men for mannlige renholdere har forventet levealder gått ned det siste tiåret, viste Statistisk sentralbyrå i 2015, mens advokaten har fått 1,9 år lengre levetid.

Hvorfor er det rettferdig at pensjonskutt for renholderen som går av ved 62 skal finansiere økt pensjon til advokaten som jobber til 70? Hva slags holdninger er denne ubehagelige forskjellsbehandlingen uttrykk for?

Arbeiderbevegelsen kan ikke akseptere uretten som nå blir satt i system. I forkant av LO-kongressen i mai har jeg lansert noen forslag i Manifest-pamfletten «Rettferdig pensjon på 1-2-3".

For det første bør vi målrette halvparten av midlene til avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor til dem som virkelig slutter å jobbe når de tar ut pensjon. Dette kan gjøres som i tosporsmodellen for AFP som er utredet av Fafo. Den vrir noen av AFP-midlene fra dem som fortsetter i jobb over til dem som faktisk trenger AFP.

For det andre bør vi innføre dempet levealdersjustering for reelle tidligpensjonister uten rett til AFP. Dempingen må være størst for den som reelt går av ved 62, og så trappes gradvis ned for hvert år fram mot 67 år.

Med disse endringene vil det fortsatt lønne seg i pensjonsposen å jobbe lenger. Men straffen for å leve en arbeiders liv, med en arbeiders avgangsalder, blir litt mindre streng.

Det ulmer på grunnplanet i LO nå. Vi har ikke for vane å sitte rolig å se på mens usosial urett blir satt i system.(Vilkår)