Skattesystemet må tjene flere formål. Det skal virke omfordelende, og de som har mest må bidra mest. Samtidig må det legge til rette for at det lønner seg å investere i morgendagens bedrifter. Det gjør fritaksmetoden og aksjonærmodellen, og derfor var det bred enighet om dette da skattereformen ble innført i 2006. Dessverre er denne modellen nå i spill, hvis Ap, SV, Rødt og Sp får flertall 13. september.

Professor Gaute Torsvik ved UiO og professor Magne Mogstad fra University of Chicago hevder jeg i DN 3. september bedriver «lek med ord» når jeg skriver at det norske skattesystemet er progressivt. Det er jeg uenig i. Høyeste marginalskatt på lønnsinntekt i Norge (over 1 millioner kroner) er 46,4 prosent. En person med vanlig lønnsinntekt (medianen) betaler imidlertid bare 22 prosent skatt. Kapitalinntekter på personlig hånd skattlegges derimot med 46,7 prosent allerede fra første krone. Det kan derfor ikke være noen tvil om at skatt på personlig inntekt er svært progressiv i Norge. Og det er riktig og bra.

SSB-forskerne Aaberge, Modalsli og Vestad har analysert hvor progressivt skattesystemet er hvis man legger sammen tilbakeholdt overskudd i selskaper og eiernes personlige inntekt. Da finner de at skattesystemet er progressivt for 99 prosent av skattyterne, men ikke for den rikeste prosenten. Dette baserer de delvis på at skattereformen for 15 år siden gjorde det mulig å ta ut store utbytter før utbytteskatten ble innført. Verdien av denne tilpasningen er åpenbart blitt marginal etter hvert som tiden har gått. All egenkapital som er opptjent i selskaper etter 2006 vil være gjenstand for ordinær selskaps- og utbyttebeskatning.

SSB-forskerne finner at den rikeste prosenten bare betaler et sted mellom ti og 20 prosent skatt av inntekten, slik de definerer den. Dette er lite intuitivt, ettersom selskapsskatten i Norge, som alle selskaper (og dermed eiere) må betale, er på 22 prosent. En mulig forklaring på at forskerne likevel får et lavere tall, kan være at utbytteskatten, som utgjør 32 prosent, lignes med 22 prosent på et oppjustert beløp. Et utbytte på ti millioner beskattes med 3,2 millioner. Men ifølge skatteoppgjøret er utbyttet på 14,4 millioner, hvorav 4,4 millioner ikke finnes. Men det kan også være andre forklaringer.

Aaberge, Modalsli og Vestads analyse har flere interessante funn, men hvis den skal si noe om hvor mye skatt som betales av disponibel inntekt – og dermed om hvor progressivt skattesystemet er, så blir det feil å se bort fra at utbytte beskattes med 32 prosent før inntekten er disponibel for eier. Skatteetaten har riktignok påvist at enkelte bedriftseiere unngår skatt ved å bruke selskapets midler til privat konsum, men dette er snakk om lovbrudd.

Torsvik og Mogstad er uenig i at inntekter i et selskap er selskapets, inntil det utbetales til aksjonær. Selskaper er imidlertid selvstendige juridiske personer, der eier ikke kan ta penger fra kassen uten å betale skatt av dem. De sammenligner dette med boliger, og spør retorisk om prisstigningen på en bolig er boligens kapital inntil den selges. Boligen er ingen selvstendig juridisk person, og det er bred politisk enighet om at inntekt fra verdistigning på egen bolig også er skattefritt ved salg.

Samtidig er verdistigning (en mulig inntekt) og realisert inntekt to forskjellige ting. En aksje prises gjerne etter forventet fremtidig inntjening, ikke basert på inntektene den gir i dag. Det finnes nok av eksempler på selskaper som gjør en himmelferd på børsen basert på forventet fremtidig inntjening, men som ikke genererer annet enn løpende tap. Skatteplikten inntrer først når en gevinst realiseres, og slik bør det fremdeles være.

Utgangspunktet for mitt forrige innlegg var at skattesystemet både skal omfordele og legge til rette for vekst og omstilling. Det er bra at vi har et skattesystem som gir incentiver til å reinvestere kapital i nye bedrifter. Hvis det at et selskap investerer i et annet selskap, skal utløse full inntekts- eller utbytteskatt, vil det føre til full brems i den viktige omstillingen av norsk næringsliv som vi trenger de neste årene. Det tjener ingen, heller ikke omfordelingen i det norske samfunnet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.