Stråmann 1: Nedgangen dreier seg om selvregulering. Få bransjer har så detaljerte smittevernforskrifter som reiselivet, og få andre har vært nedstengt raskere, oftere eller lengre. Selv når de har kunnet ha åpent og servere både mat og drikke har restaurantene måttet redusere antall gjester, og ha høy bemanning for å sikre godt smittevern. Å hevde at nedgangen i stor grad dreier seg om selvregulering, basert på data fra USA, speiler ikke disse tiltakene.

Stråmann 2: Et hotell er kun bygg som kan overføres til nye hender etter krisen. Det er ikke likegyldig om du sjekker inn på Fawlty Towers eller hos et skikkelig vertskap. Det tar tid, lidenskap og slit å bygge opp et lag med bred fagkompetanse fra kjøkken til rengjøring til teknikk – det følger ikke med bygget.

Stråmann 3: Reiselivsbedrifter har god tilgang på kapitalmarkedet. Det er ikke er lukrativt å drive verken med overnatting eller servering i Norge. Før koronaen sjekket inn hadde overnattingsbedrifter en margin på null prosent, servering på to prosent – begge betraktelig lavere enn snittet i norsk næringsliv, som var 6,2 prosent. Langt fra alle innlederne på møtet hos departementet skilte mellom store og små bedrifter, slik Ellingsen sier.

Alle reiselivsbedrifter er uansett pålagt de samme innstramningene for å nå våre felles mål om å holde smitten nede, beskytte helsevesenet og dem som er mest sårbare for sykdommen. Større bedrifter har flere arbeidsplasser og større utgifter, nominelt ser det ut som om de får mer støtte, men andelen av kostnadene er den samme eller mindre enn hos de mindre bedriftene.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.