Enkelte politikere snakker om å begrense krafteksporten som om EØS-avtalen ikke eksisterer, påpeker professor Finn Arnesen og stipendiat Julius Rumpf i et klargjørende innlegg i DN 4. februar.

I dag er strøm definert som en vare og derfor innrammet av EØS-avtalens artikkel 12, som utvetydig forbyr eksportrestriksjoner. «Ettersom vi ikke kan regulere trafikken i de eksisterende utenlandskablene uten å bryte EØS-avtalen, må et første skritt om man vil begrense denne trafikken være å si opp avtalen», skriver Arnesen og Rumpf.

Nei til EU er selvsagt enig i at det er en god idé. Dessverre er det ingen signaler om at dagens stortingsflertall vil ta dette skrittet.

Oppsigelsestiden for EØS-avtalen er uansett 12 måneder. Spørsmålet Arnesen og Rumpf ikke berører, er hvilke grep som kan tas her og nå for å avverge en industrikrise og nyfattigdom som følge av uregulerte strømpriser.

Et akuttiltak kunne være å utløse beskyttelsesklausulen i artikkel 112 for midlertidig å ta tilbake politisk styring over Reguleringsmyndigheten for Energi (RME) og kraftmarkedet. Norge kan gå til et slikt ensidig skritt i EØS dersom det oppstår «alvorlige økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser som kan vedvare».

Norske myndigheter kunne også innlede forhandlinger med EU om å ta hele eller deler av EUs tredje energipakke ut av EØS-avtalen. EØS-avtalens artikler 97 og 102 gir åpning for å finne løsninger når avtalen skaper problemer. Først og fremst må påleggene som følger av forordningen om grensekryssende krafthandel (EF 714/2009) oppheves. Reelle forhandlinger forutsetter velvilje fra EU, siden det kreves enighet i EØS-komiteen.

Det mest fremsynte grepet er følgelig at norske myndigheter slår fast at kraftressurser til innenlandsk bruk ikke er en omsettelig vare eller tjeneste, og endrer energiloven tilsvarende. Det vil neppe Esa like, men hva skal de gjøre utover å sende brev og i ytterste fall forberede en prosess for Efta-domstolen?

Norge har solide argumenter for igjen å gi elektrisitet status som en offentlig ytelse på linje med for eksempel vannforsyning, og slik avskjære EØS-avtalens krav til markedsbasert omsetning. En samfunnsmessig ytelse til kostpris pluss påslag handler ikke om økonomisk aktivitet, heller ikke i EØS-rettslig forstand.

Inngåtte avtaler med Storbritannia og ikke-bindende intensjonsavtaler med utvalgte EU-land må naturligvis reforhandles eller tilpasses. Trolig vil Norge som en konsekvens måtte være villig til å utveksle vår overskuddskraft etter andre kriterier enn de markedsmessige, for eksempel gjennom avtaler om volumbytte. Eller Statnett kan tilby definerte volumer av ledig overskuddskraft for eksport på vilkår fastsatt av OED.

Statnett og kraftbransjen ville miste saftige eksportinntekter, men norske strømabonnenter får lave og forutsigbare kraftpriser under politisk kontroll.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.