Mange tar til orde for å begrense eksporten av strøm, siden strøm er en nødvendighetsvare. Det finnes imidlertid et mer slående eksempel: fisk.

I samme grad som strøm kan man si at fisk en del av samfunnets infrastruktur. Vi spiser ikke fisk for vår egen del, vi spiser for å unngå sult, nøyaktig på samme måte som vi bruker strøm ikke for egen del, men for å unngå å fryse. Likevel eksporterte Norge hele 1,3 millioner tonn av produksjonen på 1,5 millioner tonn oppdrettslaks i 2020. Mindre enn 15 prosent blir brukt innenlands.

Haakon Vennemo
Haakon Vennemo (Foto: Vista Analyse)

Til sammenligning blir minst 85 prosent av strømmen brukt innenlands.

Det er fristende å tenke på hva eksportrestriksjoner for fisk kunne gjort for norsk økonomi.

Oppdelt laks i butikken koster nå et par hundre kroner kiloen, som gjør den altfor dyr for husholdninger med dårlig råd. De stenges ute fra et velsmakende og sunt alternativ.

Dersom vi hadde rettet lakseproduksjonen mot norske husholdninger istedenfor å skamløst selge den til utlandet til høye priser, så ville kiloprisen i butikken neppe vært høyere enn 50 kroner. Effekten på produksjon ville knapt vært merkbar: Det er velkjent at laksebaronene er blant landets rikeste og kapitalavkastningen i bransjen er skyhøyt over andre næringer. De vil fortsette å produsere uansett.

Lavere pris på fisk vil ikke bare komme forbrukerne til gode. Det vil også gi en enorm stimulans til næringsliv som lever av å tilvirke og bearbeide fisken. Restaurantene vil for eksempel kunne få et voldsomt incentiv til entreprenørskap og investeringer, med store ringvirkninger i form av arbeidsplasser og verdiskaping inn i det norske samfunnet.

Ikke minst vil billig fisk som råstoff fremme næringsmiddelindustrien som bearbeider fisk, og det er som kjent bearbeiding som virkelig skaper verdier i landet. Det bearbeidede fiskeråstoffet vil kunne eksporteres og slik skaffe landet viktige eksportinntekter i det grønne skiftet.

Hvis vi dirigerte laksen innenlands, kunne Norge skaffet seg et enormt komparativt fortrinn i fiskeforedling. Dette fortrinnet skusles bort i dag når fisken bare eksporteres. For ytterligere å styrke norsk næringsliv bør det vurderes å åpne for oppdrett i sårbare områder.

Det kan være vanskelig å tvinge private lakseprodusenter til å selge innenlands, men svaret på det er enkelt: Regjeringen bør sperre veiene som går ut av landet med bom. På lengre sikt er det tryggest å bryte dem opp slik at bare et par ferdselsårer står igjen.

Det kan også være nyttig å kjøpe opp fisken før den krysser grensen. Enkelte politikere har i strømsaken foreslått en statlig oppkjøper. Det er en fin idé som kan overføres til fisk. Et statlig organ som kjøper opp fisken og selger den billig til forbrukerne, kan bli et potent virkemiddel for å fremme velferd.

Selvsagt er det ingen som med vett og forstand i behold går inn for å stenge oppdrettsnæringen ute fra eksportmarkedene. Vi bygger ut veinettet for å få varene ut til lavest mulig kostnad.

Vi selger fisken til høystbydende, og det er flott at utlendinger betaler godt for den. Nordmenn må finne seg i å betale det samme, en nasjonal pris på fisk er utelukket. Slik skaffer et lite land seg velstand her i verden.

Hvorfor legger så mange bort denne logikken når varen heter strøm?

Strømregningen på Østlandet et par midtvintersmåneder er tross alt et kortsiktig problem.

Argumentene i DN og andre medier går på at strøm er nødvendig for folk, at den er ulik andre varer fordi den ikke gir nytte i seg selv, at den kan dyttes inn i kraftkrevende produkter som så eksporteres, noe vi etter sigende må gjøre mer av i fremtiden.

Argumentene holder ikke.

Et statlig organ som kjøper opp fisken og selger den billig til forbrukerne

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.