I DN 28. desember tar Marit Arnstad til orde for å reforhandle avtalene om utenlandskablene og begrense fremtidig eksport av kraft gjennom disse. Dette for å fremme forsyningssikkerhet og rimelige priser for næringsliv og industri.

Jeg mener et slikt synspunkt er kortsiktig og historieløst.

«The curse of oil», eller oljeforbannelse, er et kjent fenomen, som i korthet defineres som den politiske og økonomiske dysfunksjonen som et oljeproduserende land kan oppleve som følge av dårlig forvaltning og investering av oljeinntekter. Fenomenet er svært utbredt.

Norge klarte å unngå oljeforbannelsen. Jeg påstår at vi er verdensmestre i å omsette oljeformuen til rikdom for folket.

Adele Os
Adele Os (Foto: Calle Huth)

Hvordan har vi klart det? Jo, vi hadde visjonære ledere av AS Norge som tok de nødvendige grepene for å sikre at inntektene i stor grad kom nasjonen til gode.

AS Norge tok beslutninger som gagnet folket. Den mest kjente konflikten var økningen i oljeskatten på 1970-tallet. AS Norge fant løsninger hvor det ble lagt til rette for samarbeid med næringslivet, samtidig som statens interesser ble prioritert på kritiske punkter.

Ambisjonen nå bør ikke være å begrense norsk eksport av kraft, slik Arnstad argumenterer for. Målet bør være at vi skal klare å erstatte noe av de tapte oljeinntektene, med inntekter fra fornybar energi.

Det er ingen tvil om at våre utenlandskabler er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Norge har fått utallige invitasjoner fra EU og Europa om å bidra som Europas batteri. Men Norge har vært tilfreds med oljeinntektene, og har utsatt utbyggingen av fornybar energi.

Arnstad erkjenner i avisartikkelen at litt av problemet er at Europa bygger ned sin reguleringskraft før vi har:

«…..fått fornybar kraft opp og stå.»

Skal vi takke nei til et svært attraktivt og fremtidsrettet marked, fordi vi har vært trege med å få fornybar kraft opp og stå? Dette er etter min mening bakstreversk.

Tiltak mot urimelig høye strømpriser må vi selvsagt ha. Men det finnes en rekke rettede tiltak, som vi enda ikke har prøvd. Å takke nei til det europeiske strømmarkedet er ikke den beste løsningen for AS Norge.

På 1970-tallet ble det på politisk nivå diskutert om vi skulle beholde oljen for oss selv, for å indirekte subsidiere bensinprisene. Eksempelvis inntok Iran en slik holdning, og dette har i årevis gitt Irans befolkning svært gunstige innenlands priser på bensin og fossilt drivstoff. Norge valgte derimot å ta del i den internasjonale prisdannelsen, og dette har vært en medvirkende årsak til den velstanden Norge nå nyter. Irans økonomi er svekket. Dette forklarer selvsagt ikke alene forskjellene i økonomi mellom Norge og Iran.

Nå må vi fokusere på å få «fornybar kraft opp å stå».

Oppgrader samtlige vannkraftverk, hvor dette kan gjøres uten nye naturinngrep. Noe vindkraft på land har vi fortsatt plass til, såfremt det ikke ødelegger urørt natur. Bygg ut havvindkraft der det er lønnsomt, og stimuler gjerne slik utbygging ved å innføre differansekontrakter (et effektivt alternativ til grønne sertifikater).

Sett som langsiktig mål at Norge skal bygge ut havvind for å tjene penger som Europas batteri. Ekofisk ligger optimalt til når det gjelder attraktive strømmarkeder, men her trengs noe teknologiutvikling før kostnadsnivået er akseptabelt. Kartlegg og støtt den teknologiutviklingen som trengs for å realisere havvind på Ekofisk.

Etter min mening bør vi sette stor pris på de lønnsomme utenlandskablene, som gjerne må bli flere.

Nå må vi løfte blikket og bevise at vi fortsatt er verdensmestre i å sikre velstand fra vår energiproduksjon til beste for folket. Samtidig må vi bidra med å redusere den globale oppvarmingen, ved å gjøre mer fornybar energi tilgjengelig for Europa.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.