Næringslivet i Sør-Norge opplever dramatiske kostnadsøkninger. Det er særlig økte strømkostnader som truer lønnsomheten til mange små og mellomstore bedrifter. Regjeringen må finne løsninger som kan avhjelpe deres situasjon om man vil unngå at de blir lagt ned eller flytter nordover.
Glencore Nikkelverk har kraftkontrakter som dekker mye av forbruket og går noen år frem i tid. I tillegg er prisene på produktene vi produserer gode. Derfor trenger ikke vi noen umiddelbar strømstøtte. Andre større prosessbedrifter får svare for seg, men det antas at deres situasjon ikke er ulik vår.
Strømstøtte er et akutt tiltak og ingen løsning på problemet med ekstraordinært høye strømpriser.
Det er mye som har gått galt det siste året, blant annet Russlands aggresjon og krig mot Ukraina. I den sammenheng har det vært lite oppmerksomhet om den feilvurderingen som spesielt Tyskland har gjort med å gjøre seg så avhengig av gass fra Russland. Planen var å erstatte kjernekraft og kullkraft med gasskraft, hvor gassen var levert fra Russland.
I ettertid er det lett å se at dette er et klassisk eksempel på å legge alle eggene i samme kurv. Det bør man absolutt ikke gjøre med kritisk samfunnsinfrastruktur. Spekulanter eller gründere kan gjøre det, men ikke en statsmakt. Tyskland må lære av sine feil og finne andre robuste løsninger for basisproduksjon av strøm, uavhengig av sol og vind.
I Norge har vi også gjort feilvurderinger. Statnett og NVE argumenterte for at nye strømkabler til Tyskland og Storbritannia ville øke prisen på strøm i Sør-Norge med noen få øre. Nå har vi ett års erfaring med dette og fått fakta på bordet.
I løpet av dette året er det eksportert nesten åtte terawattimer (TWh) gjennom de nye kablene. I samme tidsrom er det importert cirka en halv TWh. Altså har kablene stort sett eksportert strøm ut av Sør-Norge.
Strømprisen i Sør-Norge korrelerer nå mye mer med prisene i Storbritannia og Tyskland enn i resten av Norge. For tiden er strømprisen ekstrem høy på grunn av gassmangel, men koblingen og prissmitten vil vi ha så lenge vi har så stor overføringskapasitet til disse prisområdene. Her har Statnett og NVE tatt grundig feil i sine analyser.
Den nettoeksporten som har gått til Tyskland og Storbritannia det siste året, tilsvarer produksjonen i mer enn 500 store vindmøller. Hadde kapasiteten vært utnyttet fullt ut, ville det tilsvare kapasiteten i nesten 1700 store vindmøller. Med andre ord må Norge, og særlig Sør-Norge, bygge mange vindmøller for å kunne sikre et innenlands kraftoverskudd når eksportkapasiteten ut er så stor.
Å etablere så mye vindkraft vil ta tid, og vi kan allerede høre protestene fra ulike hold. Det blir ikke lett.
De siste månedene har vist at norske kraftprodusenter fokuserer på egen bunnlinje ved ensidig å styre sin kraftproduksjon ut fra vannverdier, altså produserer når man tror man får mest igjen for å bruke vannet man har tilgjengelig. Olje- og energiministerens styringsrett har vist seg svært begrenset, med mindre det er fare for rasjonering.
Vi må derfor påregne i årene fremover at det vil bli eksportert ut strøm i et omfang som gjør at norske vannmagasiner generelt får betydelig lavere nivå enn tidligere. Vannmagasinene vil kjøres ned mot det minimum som er nødvendig for å unngå rasjonering og inngripen fra ministeren.
I en slik situasjon vil vannverdiene bli svært høye og dermed også prisen på strøm i Sør-Norge. For norsk prosessindustri er det et dystert og svært alvorlig scenario.
Norsk prosessindustri er historisk et resultat av tilgang på rimelig vannkraft. Vi importerer stort sett alt av råstoff og vi eksporterer stort sett ut alt vi produserer. Vi er egentlig helt feil lokalisert, om det ikke var for krafttilgangen med gunstige priser. Nå er vi alvorlig bekymret for at vårt viktigste konkurransefortrinn er i ferd med å forsvinne.
Norge har valgmuligheter og kan velge å prioritere krafteksport fremfor å gi innenlands industri konkurransefortrinn. Verden vil ikke gå under, men det vil ikke være igjen noen gode argumenter for å etablere kraftforedlende industri i Sør-Norge, hvor stort sett alt er mer kostbart enn i konkurrentland.
Prosessindustri krever teknologi og kapital som lett kan flyttes over landegrenser, i motsetning til norsk vannkraft.
Vi er egentlig helt feil lokalisert, om det ikke var for krafttilgangen med gunstige priser. Nå er vi alvorlig bekymret
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.