Øyvind Lund Martinsen, professor i organisasjonspsykologi ved Handelshøyskolen BI, mener høye strømpriser er et resultat av dårlig ledelse (DN 23. juli). Espen Gaarder Haug, professor i finans ved Handelshøyskolen NMBU, mener de skyldes at forvaltingen av vannkraften «er satt bort til kraftselsk apene» (Aftenposten 15. juli). Og Eric Nævdal, seniorforsker ved Frischsenteret, har lest om kornlagre på 1800-tallet (DN 25. juli). Alle tre vil ha regulering av kraftproduksjon og -eksport for å fylle vannmagasinene.
Ingen av dem later til å ha noe særlig greie på kraftsektoren.
For det er ikke riktig at vi nå «eksporterer nesten så mye kraft som vi klarer» (Nævdal), at «konstant lav fyllingsgrad er … blitt et gode for produsentene» (Martinsen), eller at «profittmaksimering står i sterk konflikt med energisikkerhet for landet» (Haug).
Kraftprodusentene har i det alt vesentlige sammenfallende interesser med forbrukerne, og de optimaliserer produksjon og magasiner ved hjelp av de samme modellene og analysene som benyttes av myndigheter og forskere. Med utsikter til knapphet forventes prisene å bli høye, og da lønner det seg å spare på vannet. Å tømme magasinene i forkant av en knapphetsperiode er dårlig butikk for produsentene; har de ikke spart nok vann, går de glipp av inntekter og overskudd.
Det som eventuelt kan forstyrre incitamentene til å spare på vannet, er frykt for at myndighetene skal gripe inn i prisdannelsen, slik Åsmund Sunde Valseth på forbilledlig vis forklarer i DN 16. juli. Maksimalpriser og rasjonering svekker lønnsomheten av å utsette produksjonen, og forventninger om slike tiltak kan derfor paradoksalt nok øke sjansen for at de blir iverksatt.
Ingen kunne ha forutsett strømkrisen. Den er først og fremst et resultat av knapphet på gass, som igjen har gitt knapphet på strøm – i Europa generelt og i Norge spesielt. Det var ikke mye norske myndigheter kunne ha gjort for å unngå krisen. At den sammenfaller med lite nedbør og lavt tilsig til kraftverkene kan heller ikke norske myndigheter lastes for – ingen realistisk risikoanalyse ville lagt vekt på et slikt ekstremt utfall.
Den eneste måten å komme gjennom krisen på, er ved å redusere forbruket og spare strøm. Og det mest effektive sparetiltaket er å la prisene øke.
Den eneste måten å komme gjennom krisen på, er ved å redusere forbruket og spare strøm
Slik sett er utformingen av strømstøtten uheldig, fordi den reduserer det man faktisk betaler for strømmen. Derved svekker den tilskyndelsen til å spare på strømmen, forsterker krisen og presser prisene enda høyere. Det ville være mer effektivt å utforme støtten slik at den ikke var knyttet direkte til strømforbruket, for eksempel ved kontante overføringer. Det ville også gi bedre kontroll over fordelingsvirkningene.
Haug, Martinsen og Nævdal vil istedenfor begrense krafteksporten. Rent bortsett fra at det kan være vanskelig å gjennomføre og fremstå som usolidarisk overfor resten av Europa, er det dårlig samfunnsøkonomi.
På samme måte som ved eksporten av olje og gass, gir salg av strøm inntekter som kan brukes til å hjelpe dem som ikke klarer å håndtere strømutgiftene på egen hånd. I sum vil inntektene være større enn det som behøves for å kompensere for høye priser.
Det kan være mye å lære av strømkrisen, og det kan være nyttig med ulike faglige innfallsvinkler, men det forutsetter at man er villig til å sette seg inn i hvordan kraftsektoren faktisk fungerer. Utspill basert på generelle betraktninger eller rene meningsytringer er til liten eller ingen hjelp.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.