Denne uken behandler Høyesterett saken som et latvisk rederi har anlagt mot norske myndigheter fordi de ikke fikk lov til å fangste snøkrabbe på kontinentalsokkelen rundt øygruppen.

Dette er siste sjanse latvierne har til å overbevise norske domstoler om at Svalbardtraktaten – med dens forbud mot diskriminering av utlendinger og nordmenn – også gjelder i havet og på havbunnen utenfor Svalbards sjøterritorium.

Øystein Jensen
Øystein Jensen

Latvierne fanget snøkrabbe uten tillatelse. De har allerede fått sin straff – en klekkelig bot. Svalbardtraktaten begrenser ikke Norges rett til å straffe dem som tar seg til rette i våre havområder uten tillatelse der slikt kreves.

Problemstillingen som ligger til behandling i Høyesterett denne uken er imidlertid av en annen rettslig karakter: Brøt norske fiskerimyndigheter folkeretten når bare nordmenn fikk tillatelse til å fangste snøkrabbe rundt Svalbard?

Skulle latvierne også fått tillatelse?

Folkeretten det er snakk om, er Svalbardtraktaten. Der står det at utlendinger har lik rett som nordmenn til blant annet å drive fiske på Svalbard og i Svalbards sjøterritorium. Men gjelder traktaten også lenger til havs, der snøkrabben finnes?

Norge mener nei. Det er våre myndigheters syn at den alminnelige havets folkerett gjelder i havet ved Svalbard, me­d kyststatens rett til å fiske og fangste alt av ressurser selv. Standpunktet finner støtte i Svalbardtraktatens ordlyd. Der står det ikke noe om at traktaten gjelder på kontinentalsokkelen eller i havet utenfor øygruppens sjøterritorium.

Enkelte andre stater som er med i traktaten, mener ja. De hevder at Svalbardtraktaten må gis anvendelse lenger ut til havs enn det traktatens ordlyd tilsier.

Hovedargumentet er oftest utlagt slik at havområdene rundt Svalbard naturlig «hører til» øygruppen og at formålet med Svalbardtraktaten ikke bare var at Norge skulle få suverenitet over Svalbard – borgere av andre stater skulle få fortsette tradisjonelt fiske, fangst og gruvedrift på øygruppen.

Politisk er både Norge og andre staters posisjoner forståelige. Det handler om å maksimere egennytte. Norge vil ikke dele krabben eller oljen med andre stater. Hvis kontinentalsokkelen og fiskerisonen utenfor Svalbards sjøterritorium inngår i svalbardtraktatregimet, begrenser det også Norges rett til å beskatte næringsvirksomhet i disse havområdene. Det står nemlig også i traktaten.

Kort fortalt: Det blir ikke noe nytt norsk Nordsjø-eventyr i havet ved Svalbard hvis Svalbardtraktaten gjelder på kontinentalsokkelen og i havet rundt øygruppen. Andre stater har derimot lite å tape på å hevde det motsatte – at Svalbardtraktaten gjelder. Det ville gi rett til å delta, på like vilkår som nordmenn, i en potensielt lukrativ ressursutnyttelse til havs.

Juridisk koker svaret ned til vanskelig traktattolkning. Vanskelig i den forstand at det kan argumenteres godt for begge løsninger. For ved traktattolkning skal man legge vekt på både traktatens ordlyd, dens formål og visse andre momenter.

En særskilt utfordring med Svalbardtraktaten er at den er fra 1920. Moderne havrett er yngre, slik kyststatens rett til å forvalte naturressursene på kontinentalsokkelen og vidstrakte fiskerisoner ble til folkerettslige konstruksjoner først flere tiår senere. Så da står det selvsagt heller ingenting i Svalbardtraktaten om sokkel eller utvidede fiskerisoner.

Både tingretten og lagmannsretten var enig med norske myndigheter. Det latviske rederiet har altså allerede tapt i to rettsrunder. Men nå er det Høyesteretts tur til å tolke traktaten. Og selv om domstolen i tidligere straffesaker om tyvfiske i havet ved Svalbard har kunnet unngå å ta stilling til Svalbardtraktatens anvendelsesområde, er problemstillingen nærmest umulig å omgå denne gangen.

Skal domstolen kunne svare på om Norge brøt folkeretten da bare nordmenn fikk fangste snøkrabbe, må domstolen først finne ut om Svalbardtraktaten faktisk gjelder i det området der fangsten foregikk. Hvis svaret er ja, så skulle fiskere fra alle traktatparter fått tillatelse til snøkrabbefangst. I så fall begikk norske fiskerimyndigheter traktatbrudd.

At saken skal behandles av Høyesterett i plenum, viser at den er prinsipielt viktig. Domstolen settes svært sjelden med samtlige dommere. En plenumsbehandling har likevel neppe vært mer på sin plass: Svalbardspørsmålet har i årtier engasjert og skapt juridisk debatt.

Dette vil også være siste mulighet for det latviske rederiet til å nå frem med sin sak i det norske rettssystemet. Spørsmålet om Svalbardtraktatens anvendelsesområde kan riktignok prøves som en folkerettslig disputt. Men da må rederiet få hjemstaten Latvia med på å reise sak mot Norge, for eksempel ved Folkerettsdomstolen i Haag.

En internasjonal domstols avgjørelse vil være langt viktigere for spørsmålet om Svalbardtraktatens anvendelsesområde enn det en dom fra Norges Høyesterett vil være. Og skulle Norge tape en sak i Haag, må Norge respektere resultatet. Men veien dit er altså såre lang for Latvia.

Latvia er med i EU og bundet av unionens felles fiskeripolitikk. Og EU har allerede bestemt at de ikke vil være med på noen internasjonal rettsprosess mot Norge der svalbardspørsmålet utfordres.

Tilbake til Høyesterett. Prediksjonen herfra er at Norges øverste domstol neppe dømmer i strid med det som i årtier har vært det norske offisielle synet om at Svalbardtraktaten ikke kommer til anvendelse på kontinentalsokkelen og i fiskerisonen rundt øygruppen.

Så må vi forvente at andre stater ser med skepsis på et slikt resultat og at en norsk domstol ikke anses upartisk til å dømme i en sak der staten Norge har så vidt stor egeninteresse i utfallet.

Tilsvaret bør i så fall være at det å legge størst vekt på Svalbardtraktatens ordlyd, og dermed la den norske stat vinne frem, vil være et forsvarlig rettslig resultat som harmonerer utmerket godt med folkerettens prinsipper for hvordan traktater skal tolkes.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.