Psykologer i offentlig helsevesen varsler om en meget bekymringsverdig økning i antall henvendelser fra unge mennesker under pandemien, og det til en allerede sprengt helsetjeneste med manglende ressurser. Risikoen for økning i antall uføre er med andre ord stor.

Med et begrenset behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten og overbelastede fastleger er det forståelig at veien til uføre blir kort. Det skal presiseres at for noen er uføretrygden både viktig og riktig. Det er et gode som gir inntektssikring, trygghet og forutsigbarhet. Det skal vi fortsette med, men som et unntak, ikke som regelen. Da har vi i praksis et samfunn som legger til rette for utenforskap. Det er uheldig for både den enkelte som lider, i form av tapt livskvalitet, for arbeidsgivere i form av økte kostnader knyttet til fravær og tap av viktige ressurser, og for samfunnet som helhet i form av en lite bærekraftig velferdsstat.

Jeg ville ikke leve mer

Jeg er Marius og i dag er jeg 26 år gammel. Da jeg var 18 år ble jeg uføretrygdet. Jeg ønsket å ta mitt liv og forsøkte flere ganger. Jeg ble fortalt at jeg har en kronisk psykisk lidelse og at jeg aldri kom til å bli frisk. Åtte år senere står jeg i full jobb som programkoordinator i Oslo kommune. Min utdannelse er livets skole og det er en enormt verdifull erfaring i jobbsammenheng.

DN mener: Unge utenfor arbeidslivet må få mer hjelp – ikke mer trygd dnPlus

Jeg trengte nok uføretrygden da jeg fikk den, men det jeg trengte aller mest var noen som trodde på meg, når jeg selv hadde mistet håpet og som ga meg ansvar når jeg ikke trodde jeg var i stand til å mestre noe som helst. Fontenehuset på Tøyen i Oslo gjorde nettopp det. Den første sjefen min i kommunen hjalp meg med å forstå at jeg har ressurser, til tross for psykiske helseutfordringer, og ga meg oppgaver innenfor trygge rammer, som ble utvidet når jeg opplevde at jeg mestret dem. Tillit og rom til å utforske arbeidet var nøkkelen til at jeg fikk oppdage meg selv. Jeg fikk det rommet jeg trengte sårt til å vise hva jeg kunne bidra med i samfunnet.

Arbeid som beste medisin

Alle, uten unntak, har noen unike egenskaper og evner, hvis omstendighetene gir rom for dem til å utvikle seg. Det er nemlig lite som tilsier at du ikke kan jobbe, selv om du har en psykisk helseutfordring. Snarere tvert imot. Jobb er medisinen i seg selv fordi det forhindrer isolasjon og hjelper med å opprettholde gode hverdagslige rutiner, det gir en opplevelse av fellesskap og tilhørighet med andre mennesker og det gir rom for å kjenne på nytteverdi, mening og mestring. Jeg står opp om morgenen med livsgnisten jeg trengte for å kjempe videre, fordi ett menneske «så» meg og trodde på meg. I dag er jeg frisk, med det livet bringer av godt og vondt. Uten arbeidet hadde jeg aldri klart det.

DN mener: Tanken på at Norge ikke skulle ha flere på uføretrygd enn Sverige, er så absurd at Finansdepartementet ikke har regnet på det dnPlus

Vi vil oppfordre alle arbeidsgivere til å gjøre det samme ved å dedikere en «kvote» for personer med «hull» i cv-en eller psykiske utfordringer. Nav kan bistå med å «fylle» denne kvoten med unge mennesker i fare for å bli ufør. Da tar virksomheten et samfunnsansvar og bidrar til økt mangfold, inkludering av alle og likeverd. Du har lite å tape på å gi det en sjanse. Kanskje kan kvoten bli deres viktigste konkurransefortrinn. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.