Det er gjort en rekke teknologiske fremskritt som gjør at man kan omprogrammere kroppens celler.

Man kan for eksempel omprogrammere hudceller til nerveceller og kjønnsceller. Det gjør at man ser for seg at man kan behandle en rekke sykdommer, slik som Parkinsons sykdom, men også at man hjelpe personer som mangler kjønnsceller til å få «egne genetiske barn».

Bjørn Hofmann
Bjørn Hofmann

Hvis en person ikke har egne egg- eller sædceller, kan man ta en hudcelle og lage kjønnsceller av disse. Det betyr også at to personer av samme kjønn kan gå «genetisk egne barn», for eksempel ved at man bruker egg fra den ene og omprogrammerte hudceller som sædceller fra den andre.

Man kan også få barn med seg selv, ved at man lager både egg- og sædceller av hudceller fra samme person.

Samtidig med de fantastiske mulighetene reiser teknologien derfor en rekke etiske spørsmål. Det er særlig tre grupper av spørsmål som er utfordrende:

  • Hvem skal få tilgang?
  • Hvordan sette grenser?
  • Hva er et menneske?

Så hvem skal få tilgang?

I en verden med økende befolkningstall og millioner av barn som dør hvert år av sykdommer som vi har behandlinger for, virker det ikke overstadig fornuftig å bruke ressurser på å frembringe barn ved omprogrammering av celler, selv om enkelte (par) kjenner behovet veldig sterkt.

Så lenge dette er en teknologi som bare vil være tilgjengelig for en liten gruppe veldig rike mennesker, reiser det spørsmål om rettferdighet. I et globalt perspektiv virker det åpenbart urettferdig, men selv med navlebeskuende skylapper vil teknologien reise spørsmål om hvem som skal få tilgang.

Dersom vi utvider reproduktiv alder ved å lage «unge egg», må vi trolig begrense hvem som skal kunne få hvor mange barn når og hvor. Dessuten reiser det spørsmål om hvem som eier kjønnsceller fremstilt av hudceller – og hvem som skal få bruke dem.

Hvordan setter vi grenser?

Det virker veldig fornuftig å bruke teknologi til å kompensere for funksjonssvikt, for eksempel å kompensere for celledød (ved Parkinsons sykdom) eller manglende produksjon av kjønnsceller. Problemet er at grensene mellom kompensasjon og utvidelse er uklar. Den samme teknologien som brukes til å kompensere for funksjonssvikt kan brukes til funksjonsutvidelse.

Det er ingen teknologisk forskjell på å lage kjønnsceller fra forskjellige personer og å lage dem fra samme person.

Dessuten må man se teknologiutvikling i sammenheng. Når man kan omprogrammere hudceller til kjønnsceller for å lage barn, vil man gjerne være sikker på at det barnet man lager, ikke har sykdommer. Derfor vil man teste de befruktede eggene, embryoene og fostrene før de blir barn.

Når vi nå har fått muligheten til genredigering, kan vi fjerne farlige feil. Men igjen møter vi spørsmålet om hvor vi setter grensen mellom å rette feil og å forbedre.

Dette spørsmålet forsterkes ytterligere av mulighetene innenfor det som kalles syntetisk biologi: fremstille organismer og molekyler med helt nye egenskaper. Mens «designer babies» tidligere ble brukt som skremselspropaganda eller som forsikring om at «det er jo ikke det som det er snakk om», er det nettopp det som vi må snakke om nå – mens teknologien ennå formes – og før den er her og overvelder og overrumpler oss.

Dette aktualiserer det eldgamle filosofiske spørsmålet om hva et menneske er.

Mennesket er en organisme i utvikling. Foreløpig har denne utviklingen gått sakte og vi har hatt begrenset innvirkning på den. Nå kan vi endre utviklingen selv – veldig raskt. Spørsmålet er hvordan vi vet om det er til det gode. Finnes det noe genuint menneskelig som er bevaringsverdig?

Tenk deg at du kan omprogrammere hudceller til hjerneceller som dyrkes i laboratoriet. Dersom man blir så dyktig til dette at man kan lage «kunstige hjerner», hvilken moralsk status får laboratoriehjernene? Hva om de blir mye smartere enn menneskene?

Det som virker som science fiction, er i prinsippet mulig. Da er det viktig å tenke gjennom mulighetene.

Det som virker som science fiction, er i prinsippet mulig. Da er det viktig å tenke gjennom mulighetene

Vi er mye raskere på å utvikle teknikk enn etikk. Tenk bare på hvordan sosiale medier endret vår hverdag helt uten at det var planlagt eller forutsett.

Allerede i dag gjør vi valg om hvilke mennesker vi vil ha i fremtiden. Fosterdiagnostikken er en slik teknologi der vi kan velge bort fostre med bestemte egenskaper. I fremtiden vil dagens fosterdiagnostikk fortone seg som steinalderteknologi. Ny teknologi vil gi oss muligheter for tilvalg av egenskaper hos fremtidige barn.

Da må vi ha tenkt igjennom hva vi vil velge – og hva det er klokt at vi ikke velger.

Som med all teknologi, gjelder det å sikre at den blir brukt til det gode og at vi unngår det dårlige – både det tilsiktede og det utilsiktede. Det som er særlig utfordrende med bioteknologi, er at den endrer våre forståelser av godt og ondt – den former våre verdier samtidig som den formes av dem.

Teknologien bringer oss fra det filosofiske spørsmålet – «hva er et menneske?» – til det aktuelle spørsmålet – «hva skal et menneske være?»

For å svare på det må vi granske vår vilje og våre verdier. Når vi går fra å få barn til å produsere mennesker, må vi være minst like gode på etikk som på teknikk.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.