I sin kronikk i DN lørdag 13. november beskriver statsminister Jonas Gahr Støre sin bekymring for hvordan en for rask gjennomføring av klimapolitikk kan ende i mistillit hos befolkningen.

Det som skaper mistillit til politikere over tid, er avstanden mellom klimaretorikk og klimapolitikk, senest sett ved fremleggelsen av regjeringens endringer til statsbudsjettet.

Vi er enige med Støre i en ting: Det ble gjort fremskritt ved klimatoppmøtet i Glasgow. 100 land gikk sammen om å stanse avskoging og enda flere land er enige om å kutte de globale metanutslippene med 30 prosent innen 2030. I tillegg ble det lansert en global allianse for å holde fossile brensler i bakken – som regjeringen dessverre ikke sluttet seg til.

De globale målene blir tydeligere og mer ambisiøse enn noen gang tidligere. Problemet er, som ofte før, gjennomføringen på hjemmebane.

For mens Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide representerte klimalederen Norge i Glasgow, la finansminister Trygve Slagsvold Vedum frem regjeringens endringer til neste års statsbudsjett. Støre understreker selv at «det er grenser for hva man kan få til på uker i regjering», men med de svekkelsene er det godt regjeringen ikke har hatt mer tid på seg.

Alt i alt blir det billigere å forurense og vanskeligere å leve miljøvennlig. For å skjerme bilister for økte pumpepriser reduserer de effekten av CO₂-avgiften med lettelser i veibruksavgiften, et grep finansdepartementet anslår vil gi mellom 1,5 og 2 millioner tonn i økte CO₂-utslipp frem mot 2030.

Endringer i reisefradraget gjør det billigere å pendle med bil også rundt de store byene. Kollektivtransporten blir ikke kompensert for inntektssvikt.

Det er bra å ville verne skog ute, men her hjemme kutter regjeringen 120 millioner til skogvern. Det betyr vern av færre verdifulle skogsområder, hjem til over 50 prosent av alle truede arter. En rekke formuleringer i Hurdalsplattformen legger også opp til svakere vern og mer aktiv bruk av skogen her hjemme, stikk i strid med politikken vi fører utenfor Norges grenser.

Omfordeling kan ikke være hovedformålet med klimapolitikk: Det må være å kutte utslipp. Vi skal derimot bruke resten av skatte- og avgiftssystemet for å kompensere for både geografiske, inntekts- og yrkesmessige skjevheter effektiv klimapolitikk kan medføre. De største skjevhetene klimaendringer medfører, er derimot globale.

Verdens fattige blir hardest rammet klimaendringene, har minst skyld, og er neppe bekymret for at klimapolitikken går for raskt. De ber oss innstendig om å øke farten.

Jonas Gahr Støre har allerede vist oss at klimaretorikken fra Glasgow ved første korsvei ikke følges opp med innhold. Hittil har vi bare sett svekkelser. Både Norge og verden har satt oss ambisiøse klimamål tidligere, men sviktet på gjennomføringen. Det har vi ikke råd til denne gangen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.