Sverdet og skjoldet er et ofte brukt bilde på offensive og defensive strategiske handlemåter i møte med en trussel.

Militærmakt har naturlig vært sett på som det offensive elementet. Men krigen i Ukraina har vist at militæralliansen Nato først og fremst utgjør en uvurderlig defensiv sikkerhetsgaranti mot ytterligere russisk militær aggresjon. Den røde linjen er tydelig trukket, og den går langs Nato-medlemmenes yttergrense. Så langt – heldigvis – tyder alt på at dette er en rød linje Putin ikke vil krysse.

Ikke-militære virkemidler, typisk i form av økonomiske sanksjoner, restriksjoner på bevegelse for enkeltpersoner eller andre typer tiltak, har gjerne blitt sett på som det defensive elementet. Men EU har vist seg å være en kraftfull offensiv aktør når alle medlemsstatene stiller seg bak det som kanskje best kan beskrives som et velrettet økonomisk angrep på russisk økonomi.

Per M. Norheim-Martinsen
Per M. Norheim-Martinsen

Økonomiske sanksjoner vil ikke alene tvinge Russland til å oppgi sin krigføring mot Ukraina, men faren for eskalering har vist at det kan heller ikke bruk av militærmakt. Det er tilstedeværelsen av begge disse elementene som har sørget for at Europa har beholdt et strategisk handlingsrom for å håndtere den alvorlige sikkerhetspolitiske krisen som Russland har skapt.

Det er ikke slik at Nato er sterkt og EU svakt, som man ofte synes å legge til grunn i vurderingen av de to aktørenes respektive roller på den globale scene. Dette er en forståelse som hviler på en utdatert og unyansert oppfatning av militærmaktens betydning i internasjonale maktforhold, en forståelse som på nytt har ledet til forhåpninger hos mange om at EU – endelig – skal oppnå lenge etterlengtet status som en militær aktør verdt å regne med.

Men det som i den siste tiden er blitt omtalt som en revolusjon i EUs felles sikkerhets og forsvarspolitikk, dreier seg ikke hovedsakelig om ambisjonen om å etablere en hurtigreaksjonsstyrke på 5000 soldater eller planer om felles øvelser i fremtiden. Den slags symbolpolitikk har EU drevet med i to tiår.

Helt siden målsetningen om å etablere en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk ble tatt inn i Maastricht-avtalen allerede i 1993, har forståelsen vært at Nato og EU skal spille komplementære roller.

Det har de også gjort ved først å la et samlet Tyskland ta sitt ansvar for Europas sikkerhet innenfor rammen av EU, selve beveggrunnen for innlemmelsen av forsvarsambisjonen i Maastricht-avtalen, og en forutsetning for at Tyskland i dag kan ta et lederansvar i Nato. Senere i form av en rekke sivile og militære operasjoner i Europas nære og fjerne nabolag. Men også gjennom etterretningssamarbeid, utvikling av hybride kapasiteter, samarbeid om kystvakt og grensekontroll og cyberforsvar – alle former for strategisk samarbeid som utnytter mulighetsrommet som ligger i sivil-militær samhandling på tvers av landegrenser. Det vil si alt det Nato som en militær allianse, ikke har i sin verktøykasse.

Det snakkes stadig om at EU må utvikle strategisk autonomi. Det Europa imidlertid trenger, er et EU med strategisk selvtillit til å utnytte og utvikle sine offensive kapasiteter og dermed utfylle den avgjørende defensive sikkerhetsgarantien som Nato gir.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.