Etter president Emmanuel Macrons besøk i Moskva i forrige uke ble ordet «finlandisering» igjen revet ut av sin Tornerose-søvn, der det burde forblitt i minst 100 år til. Den franske presidenten har nektet for at han har brukt «f-ordet», men lokket er uansett tatt av Pandoras eske.

Finlandisering er i dag et begrep som bare har negative assosiasjoner og som bringer tankene hen på den mest isende og mørkeste tiden under Den kalde krigen, da Stalin fortsatt var på høyden.

Arne Bård Dalhaug
Arne Bård Dalhaug

Kjernen i vennskap-, bistand- og samarbeidsavtalen (VSB-pakten) var at den la klare begrensninger på Finlands rolle som selvstendig nasjon. Landet måtte være allianseuavhengig og nøytralt, og Sovjetunionen utøvde sterk innflytelse på både innenriks og utenrikspolitikken, særlig sistnevnte.

Finland slapp unna å bli okkupert, men var i praksis et lydrike styrt fra Moskva selv om landet formelt sett hadde nasjonal suverenitet. Finlandisering er innflytelsessfærer satt i system.

Det er viktig å ha en prinsipiell og tydelig stillingtagen til begreper som finlandisering og innflytelsessfærer. Disse ideene er i sin natur dypt udemokratiske og betyr i praksis at et land, i dette tilfellet et diktatorisk Russland, skal har rett til å overprøve lovlige og demokratiske fattede vedtak i andre land.

Dette forbigås noe lettvint i norsk politisk debatt.

Det er liten grunn til å undre seg over at tanken om finlandisering av Ukraina sender sjokkbølger gjennom den politiske eliten i Kiev og størstedelen av folket. Går vi tilbake til 2014, ble finlandisering foreslått av så vidt forskjellige personer som Henry Kissinger og Jahn Otto Johansen.

Ukraina hadde allerede i 2010 skrevet inn i landets konstitusjon både allianseuavhengighet og nøytralitet, og i tillegg var oppslutningen rundt et Nato-medlemskap under 30 prosent. Samme året fornyet Ukraina også avtalen med Russland om fortsatt utleie av marinebasen på Krimhalvøya frem til 2042.

Likevel valgte Russland i 2014 å angripe et land som langt på vei allerede var finlandisert.

Den åpenbare konklusjonen er at finlandisering er helt utilstrekkelig som sikkerhetspolitisk virkemiddel stilt overfor russisk aggresjon.

VSB-pakten forsvant da Sovjetunionen falt sammen, men president Vladimir Putin har tydeligvis surret rundt i arkivene i Kreml og funnet de gamle støvete tekstene. Den 17. desember i fjor fremsatte han krav som i realiteten innebærer at store deler av Europa, inkludert Nato, skal la seg finlandisere, ikke bare Ukraina.

Putin forlanger blant annet at Nato skal love aldri mer å ta opp nye medlemmer, særlig ikke Ukraina. Videre skal Nato trekke seg ut av østeuropeiske land som er blitt medlemmer etter 1997, som de baltiske og Polen. Natos partnerskapsordning skal avvikles.

Putin insisterer på at Russland skal gis anledning til å være med på å bestemme andre staters politiske innretning. Dette er gammelt sovjetisk tankegods, og her passer finlandisering og interessesfærer veldig godt inn.

Det var derfor ikke overraskende at noen av de sterkeste reaksjonene på dette – utenom fra USA/Nato – kom fra Finland. Både den finske presidenten og statsministeren fant det nødvendig å nevne Nato i sine nyttårstaler og begge understreket at det kun er det finske folk som avgjør om Finland skal bli medlem i den vestlige forsvarsalliansen eller ikke. Begge følte nok at deler av VSB-pakten allerede igjen var på vei inn bakdøren. I henhold til den kunne Finland selvsagt ikke velge Nato-medlemskap.

Indirekte ville det russiske kravet om ingen nye medlemmer i Nato igjen nekte Finland muligheten til å kunne velge som en suveren stat.

Hvis man skulle gi Putin de innrømmelsene han krever, ville Nato-landene ende opp med en avgrenset nasjonal suverenitet. Dette vil særlig påvirke partnerland og nye medlemmer etter 1997.

I praksis er dette finlandisering, gradert riktignok, men med elementer fra VSB-pakten.

De formelle svarene fra USA/Nato viser at man er innforstått med hva Putin forlanger. Vesten legger opp til diplomatiske samtaler basert på de inngåtte avtalene om europeisk sikkerhetsarkitektur. Dette er dokumenter der Russland og alle andre signatarstater behandles med samme grad av respekt, små land og store land. Og alle forpliktelser er gjensidige.

Den russiske fremstillingen er at i prosessene som ledet frem til dagens sikkerhetsarkitektur er Kreml blitt lurt opp i stry. Det er en helt urimelig historiefortelling. Ingenting i avtaleverket pålegger Russland noe annet enn det som gjelder for alle andre, og Russland er underlagt de samme rammer for hva som er normert adferd i internasjonal politikk.

Russland er selvsagt ikke gitt noen rett til å herje med naboland og holde ulovlige okkupasjoner gående. Avtalene som bærer den europeiske sikkerhetsarkitekturen tillater heller ikke Russland å forlange finlandisering og innflytelsessfærer rundt omkring i Europa.

Slike avtaletekster – for lengst utgått på dato – finner man i dag bare nede i de mørke og kalde korridorene i Kreml-arkivene, og der bør de forbli.

Dalhaug har tilbrakt tre år ved frontlinjen i Øst-Ukraina på oppdrag for OSSE – Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa

Finland slapp unna å bli okkupert, men var i praksis et lydrike styrt fra Moskva


(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.