Krigen i Ukraina har avdekket vår ubehjelpelighet til å forutsi og til å forstå den støtte som det russiske folk viser til et bestialsk overfall og krigføring i Ukraina. I flere medier har russere omtalt seg selv som en fredselskende nasjon som søker vennskap og fred.
Denne kløften i virkelighetsoppfatningen ble forleden illustrert av en debatt mellom forfatter Erlend Loe og den russiske studenten Anna Jevsejeva i Aftenposten. I et forsøk for å forstå dette dukker det ofte opp et spørsmål: Hvor mange generasjoner tar det før gjentatte løgner som tvinges på befolkningen i et totalitært samfunn blir akseptert som sannhet?
Russland har en lang historie med ufrihet målt i verdier som demokratiet hviler på. Dette preger utvilsomt russernes forestilling om hva frihet betyr, og hvilken verdi den har for dem selv og for andre land i verden.
Fra ufriheten under tsarens regime ble en systematisk indoktrinering med løgn, frykt, mistillit og kontroll av mediene satt i system av det kommunistiske styresettet etter oktoberrevolusjonen i 1917. Etter en kort periode med oppmykning under Gorbatsjov og Jeltsin er vi tilbake til et land styrt av diktator Putin.
Maktregimet har en annen form, men klare likhetstrekk med det gamle.
Kombinert med meget strenge og inhumane straffereaksjoner har altså flere generasjoner i det russiske samfunn aldri opplevd frihet. Aldri kunne si det de mener, og meget ofte pålagt til å lyve. Kan det være tilfelle med studenten Anna Jevsejeva?
Uten tillit til hverandre er russerne frarøvet muligheten til å korrigere løgn. Frykten for at man kan bli angitt og straffet dersom man forsøker, er overalt. Represalier rammer ikke bare den som våger seg på denne farlige veien, men på en meget ondartet måte også dem man er glad i, familie og venner.
På sikt fører det til likegyldighet og underdanighet, man «tilpasser seg» i samfunnet. Dessuten til oppbygging av et hierarkisk og brutalt maktapparat med særfordeler for makteliten bygget på falske og løgnaktige prinsipper og streng kontroll.
Selv jeg som vokste opp i et totalitær system i Tsjekkoslovakia, tok feil og håpet på at befolkningen i Russland vil reise seg i protest og avsky mot krigføringen i Ukraina. Det skjedde dessverre ikke, og var sannsynligvis vel kalkulert inn av Putin når han erklærte krigen.
Jeg måtte ha glemt hvor viktig det var at noen rundt meg husket på å korrigere løgn som ble tvunget på oss allerede fra barnsben av. Den eldre generasjon som opplevde demokratiet i førkrigsrepublikken i Tsjekkoslovakia glemte ikke så raskt, og forsto hvor viktig det var å fortelle sannheten.
Jeg husker godt at vi var nødt til å repetere på barneskolen at det var Den røde arme som befridde byen vår i 1945, og at vi skulle vise stor takknemlighet for det. Om kvelden viste far meg bilder av amerikanske soldater som bodde på gården vår, og av mor i nasjonaldrakten som vinket på torvet i byen og ønsket general Pattons arme velkommen.
På skolen måtte vi lyve, eller i beste fall tie, men flere av oss visste bedre.
Ikke alle barna ble korrigert, i noen familier ble frykten for represalier altfor stor, noen orket ikke og noen stolte ikke på barnas dømmekraft og mulighet for forsnakkelse. Noen familier dro fordeler av løgnen med en «korrekt» innstilling.
Etter opptining av regimet på slutten av sekstiårene ble det en stor overraskelse for meg å oppleve at flere medstudenter på universitetet aldri hadde hørt om arbeidsleirer for politiske fanger, tvangskollektiviseringen og brutale overgrep mot grupper i befolkningen.
Vel beskyttet av sine familier og omgitt av løgnaktig propaganda. Men heldigvis fikk politiske fanger som overlevde overlevert sine erfaringer til oss i den neste generasjon da demokratibevegelsen ble satt i gang.
I det russiske samfunn finnes tydeligvis ikke nok av sannhetsvitner som kan og vil korrigere løgn. Samfunnet har ikke tatt oppgjør med den enorme uretten og lidelsene som det kommunistiske regimet påførte millioner av mennesker over den lengste perioden av et slikt diktatur i verden.
Og vi i vesten har glemt å korrigere dette og tvinge sannheten frem. Løgnen snur seg mot oss i sin fulle kraft.
På skolen måtte vi lyve eller i beste fall tie, men flere av oss visste bedre
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.