Krisen i Ukraina og de sprikende europeiske holdningene til hvilke konsekvenser ulike former for russisk maktbruk skal få demonstrerer hvor lite hold det er i tanken om større europeisk autonomi i sikkerhetspolitikken. Det eneste alle er enige om er at det ikke vil være mulig å gå til krig mot Russland, uansett hva russerne foretar seg. Når det gjelder hva man faktisk kan gjøre, synes det å være like mange forskjellige oppfatninger blant europeerne som det er kombinasjoner av mulige russiske handlemåter og tenkelige økonomiske sanksjoner.

På kort sikt er dette selvsagt svært uheldig for Vestens håndtering av krisen. Det øker åpenbart Putins handlingsrom, i tillegg til at det styrker hans tro på at Vesten er et dekadent og politisk splittet konkursbo i moralsk oppløsning innenfra. Samtidig skaper den dype politiske splittelsen innad i USA og krisen for hele det amerikanske demokratiet usikkerhet om landets fremtidige evne og vilje til å stå som garantist for en liberal og regelstyrt verdensorden – herunder for europeisk sikkerhet. Men selv ikke en uthuling av den amerikanske livsforsikringen synes altså å kunne bringe europeerne til samling.

Dette skyldes likevel ikke bare smålig og perspektivløs politisk kjegling bak den polerte EU-fasaden. Utenriksminister Lavrov har faktisk et ufrivillig poeng når han minner om at Nato oppsto som en reaksjon på trusselen fra Sovjetunionen. Ikke i den betydning at etterfølgerstaten Russland kun vil oss vel, men i den forstand at når den eksistensielle og samtidige trusselen mot hele Europa tross alt er borte, er også mye av grunnlaget for en felles europeisk opptreden borte.

Ulikhetene i de europeiske lands reelle sikkerhetspolitiske og strategiske interesser er rett og slett for mange og for store til at Europa samlet er noe naturlig sikkerhetsfellesskap lenger. Det har vi i realiteten bare vært i en kort periode i det 20. århundre.

Sverre Diesen
Sverre Diesen

I denne korte perioden har vi altså satt vår lit til USA, et USA som nå synes å ha så store interne problemer at det på sikt kan true landets stilling som stormakt. I det minste kan det true den politiske og økonomiske styrken som til syvende og sist gir amerikanerne legitimitet til å utøve også et militært lederskap i Vesten.

For Norge som et lite og allianseavhengig land i Europas utkant og på Russlands periferi, er denne utviklingen egnet til å bekymre. Et svekket USA, som i tillegg vil måtte prioritere Asia og Stillehavet høyere, vil, kombinert med et splittet Europa, ikke kunne bety annet enn at det russiske handlingsrommet i den randsonen vi befinner oss, øker – en randsone vi ser at russerne er opptatt av.

Det logiske svaret på en slik utfordring, er en sterkere regionalisering av europeisk sikkerhet, der de landene som fortsatt har reelle, strategiske fellesinteresser, søker sammen – gjerne med Nato som en institusjonell overbygning, men med et fordypet, praktisk forsvarssamarbeid seg imellom. For oss vil det si en samling av de nordeuropeiske land som fortsatt ser Russland som den primære sikkerhetsutfordring, det vil si Nato-landene rundt Nordsjøen og Østersjøen, samt Sverige og Finland.

Det betyr likevel ikke at Sverige og Finland må bli medlemmer av Nato, noe russernes kravliste viser utfordringen med. Sverige og Finland er allerede integrert i det nordeuropeiske forsvarsfellesskap gjennom sine partneravtaler med Nato og sin trilaterale forsvarsavtale med USA. Det har for alle praktiske formål åpnet dørene for en samordning av svensk og finsk forsvar med resten av Norden og Nord-Europa som gjør merverdien av et formelt medlemskap marginal.

Dette regionale sikkerhetsfellesskapet, der Tyskland riktignok er et meget usikkert kort, vil lettere kunne bli enige om hvordan den russiske utfordringen skal håndteres. Dermed vil de lettere komme til forståelse med USA på viktige punkter, og bremse de sentrifugalkreftene som ellers trekker europeiske land i forskjellige retninger, og øker amerikanernes oppgitthet.

Dagens situasjon i Ukraina minner oss derfor om to ting:

For det første at det er naivt å tro at vi kan føre en såkalt dialog med Russland som skal gjøre landet til en mindre utfordring i fremtiden. Russland er historisk et autokrati med en inngrodd forestilling om en slags rett til en egen interessesfære. Det vil fortsette å skape utfordringer så lenge land i Russlands nærhet ønsker å kunne føre sin egen politikk, uten å måtte ta særlige hensyn til det russerne definerer som sine interesser. Det betyr ikke at vi ikke skal tilstrebe et best mulig forhold til, og samarbeid med Russland, både politisk, økonomisk og på annen måte.

Det betyr bare at vi bør holde kruttet tørt, og ikke ha noen illusjoner om hva russerne er i stand til hvis de mener deres interesser krever det.

For det annet demonstrerer den europeiske splittelsen nok en gang at liberalismens tro på felles verdier som tilstrekkelig basis for politiske og militære allianser, er en luftspeiling. Det er realisme-teoriens nøkterne erkjennelse av de felles interessenes betydning som igjen viser sin styrke.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.