DNs kommentator Bård Bjerkholt støtter 8. desember en rapport fra fire forskere i Statistisk sentralbyrå. Neste dag omtaler forskerne noe av innholdet i rapporten om økonomisk ulikhet i Norge. Ifølge dem er resultatene en ren beskrivelse, uten vurderinger. Ukontroversielt er et uttrykk som går igjen i artikkelen. I DN 4. januar spinner Terje Erikstad videre på saken ved å omtale fritaksmetoden og aksjonærmodellen som en skattefordel forbeholdt de aller rikeste.

Stein Sjølie
Stein Sjølie

I samfunnsøkonomisk analyse må man underveis gjøre forutsetninger og treffe noen valg for å komme til en konklusjon. Det er ikke ren matematikk. Ved beregning av skattebyrde for den enkelte inntektsgruppe har SSB-forskerne valgt å benytte betalt skatt. Det er greit nok, men det er ikke like ukontroversielt når de samtidig legger opptjent inntekt i skattyternes aksjeselskaper til den personlige inntekt.

For at aksjonærene skal nyte godt av den opptjente inntekten i selskapene, må den tas ut som utbytte, og da slår skatten inn med full tyngde.

Det gjøres ofte et poeng av at det tas ut lite utbytte og dermed betales lite skatt fra personlige aksjonærer i norske aksjeselskaper. Det kan henge sammen med at rett før skatteomleggingen for snart 20 år siden ble mange private selskaper tømt, fordi mottatt utbytte før omleggingen var skattefritt på aksjonærenes hånd.

I årene etterpå er kapitalen bygget opp igjen i mange private selskaper.

Fra 2022 beskattes utbytte med 35,2 prosent. I tillegg kommer formuesskatt på finanskapital, og fra 2022 er den skjerpet og gjort progressiv.

En skattyter som ikke mottar utbytte, må betale formuesskatten med andre inntekter. Erikstad forutsetter at de med de største formuene ikke tar ut utbytte fra sine private selskaper. Men sannsynligvis må den typiske aksjonær hente ut noe utbytte når formuesskatten skal betales.

Et eksempel: En familie eier sammen et aksjeselskap verdt 100 millioner kroner, og som i det vesentlige består av finansielle eiendeler. Selskapet har fire aksjonærer som hver eier en fjerdedel. Hver av dem vil ha en skattbar formue på 18,75 millioner kroner etter verdsettelsesrabatten på 25 prosent.

Av dette må de betale 0,95 prosent i formuesskatt. (Jeg antar at bunnfradraget er brukt opp på annen formue, f.eks. bolig.) Familien tilhører altså ikke de «superrike» som nå får en marginal formuesskatt på 1,35 prosent. Jeg antar videre at selskapet betaler et moderat utbytte til aksjonærene, etter normen for uttak fra Oljefondet, altså tre prosent eller tre millioner kroner.

Av de tre millioner kroner i utbytte må 1,06 millioner kroner betales i inntektsskatt. (Jeg antar lite innskutt egenkapital og ser bort fra skjermingsfradraget.) Dernest må det betales formuesskatt 712.500 kroner. I alt blir det 1,77 millioner kroner, eller 59 prosent av det mottatte utbytte.

Dette er etter at aksjeselskapet har betalt 22 prosent av sitt overskudd i skatt.

At dette skal kalles en særlig skattefordel, synes pussig. Den er ikke forbeholdt de rikeste. Både større og mindre finansielle formuer kan plasseres enten i et selskap, i fond eller direkte aksjeeie og oppnå samme fordeler.

Fordelen ligger i skattekreditten hvis man tar ut mindre enn det årlige overskuddet i utbytte.

Etter skatteomleggingen har det vært mange år med usedvanlig høy avkastning på aksjemarkedet. Det har gitt mulighet til å bygge opp eksisterende finansielle formuer. Heretter bør privatinvestorer, som Oljefondet, regne med årlig realavkastning på rundt tre prosent, ikke mer. Med tre prosent utbytte vil formuen reelt ikke vokse. I dette eksempelet vil staten ta nær 60 prosent.

Rett før skatteomleggingen for snart 20 år siden ble mange private selskaper tømt

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.