På Sosiologen.no har det gått en debatt om hvorvidt sosiale klasseforskjeller kan forklares med gener. Utgangspunktet var et innlegg fra Torkild Hovde Lyngstad med kolleger, hvor de hevdet at ens klasseposisjon i all hovedsak var forårsaket av genetikk.
Dermed mente de all sosiologisk forskning og teori på feltet måtte være feil, og at undervisningen i sosial ulikhet burde endres. Men Lyngstad og medforfatterne har ikke presentert noe overbevisende argumentasjon, eller forskningsresultater, som støtter opp under dette.
Mye forskning finner betydelige ulikheter etter ens sosiale bakgrunn. Inntekt, formue, yrkesoppnåelse, utdannelsesnivå, skolekarakterer, risiko for arbeidsløshet og mer til varierer betydelig med ens klassebakgrunn. Jo høyere klasse ens foreldre hadde, jo bedre går det i snitt på alle disse frontene, og flere til. Dette gjelder for hvert trinn høyere på klasseinndelingene som sosiologer bruker.
Det er også klare statistiske sammenhenger mellom foreldres og barns klasseposisjon: De som kommer fra overklassen blir langt oftere overklasse selv som voksne. For å forstå hvorfor, må en først skjønne at oppadgående sosial mobilitet – fra bunn til topp, så å si – forutsetter tilsvarende bevegelser andre veien.
Sosiologiske teorier forklarer grensene for sosial mobilitet med de privilegerte klassenes motivasjon og kapasitet til å forhindre at barna rykker ned til en «lavere» klasse. Overlegne økonomiske ressurser spiller en sentral rolle, men også sosiokulturelle og utdannelsesmessige ressurser er viktige. De mest privilegerte kan gi arv og gaver, bidra i boligkjøp, betale for privatskoler eller flytte til områder med bedre skoler, hjelpe til med lekser og følge opp skolearbeid, hyre privatlærere, skaffe anbefalingsbrev eller jobbmuligheter, lære barn om utdannelsessystem og arbeidsliv med praten rundt middagsbordet og så videre.
Men kanskje står genene bak alt sammen?
Da måtte det vært ganske betydelige og systematiske genetiske forskjeller mellom klassene folk hadde sin bakgrunn fra. Den øverste klassen måtte hatt bedre gener enn den nest øverste; den nest øverste måtte hatt bedre gener enn den tredje øverste; den tredje øverste bedre gener enn den fjerde, og så videre.
Hvordan skulle klassene kunne bli og holde seg så genetisk distinkte?
De måtte være svært lukkede med lite tilsig av friskt genmateriale. Men mange er i en annen klassekategori enn sine foreldre, og mange har barn med noen i en annen klasseposisjon. Dette tilsier betydelig blanding av gener på tvers av klasser. Vi kan ikke utelukke at klassene kan være genetisk distinkte, men det høres ikke så sannsynlig ut.
Ikke bare høres det usannsynlig ut, forskning tyder på at det ikke stemmer. En artikkel av Isungset med kolleger – som faktisk benyttet informasjon om gener – fant at genetikk bare i liten grad kan forklare forholdet mellom foreldrenes status og avkommets skoleprestasjoner. Som forfatterne oppsummerer det: «Genetisk og sosial arv ser i stor grad ut til å være to uavhengige kilder til innflytelse på utdanningsprestasjoner».
Lyngstad og medforfatterne viser ikke at noen sosiologiske innsikter er feil, eller i det hele tatt noe som helst spesifikt om hvordan privilegier egentlig opprettholdes over generasjonene. Det blir med påstanden om at gener betyr mest – og grunnlaget for den er tynt.
Forskningen deres er en klassisk tvillingstudie. Empirien består kun av at eneggede tvillinger oftere enn toeggede tvillinger er i samme eller lignende klasseposisjon. Tolkningen av dette som genetikk hviler på en serie omdiskuterte antagelser.
På Sosiologen har Ljunggren og Heggebø listet opp flere grunner til å betvile funnene:
- Det er basert på et gammeldags enten/eller-syn på arv og miljø. Det utelukker mulighetene for samspill, som når frø vokser bedre i næringsrik jord.
- Tvillingmodellene skiller ikke pålitelig mellom arv og miljø.
- Feilkildene underkommuniseres, som at det er basert på selvrapportering gjennom spørreskjema.
- De omtaler funnene som å gjelde forholdet mellom foreldres klasse og ens egen, men analyserer egentlig bare ulike tvillingpar.
- I tillegg sauser de sammen begrepet om heritabilitet, et statistisk mål på populasjonsnivå, og spørsmålet om hva som forårsaker trekk hos konkrete individer («heredity»).
I intervjuet bemerker Lyngstad at de gikk litt for hardt ut. Det er kanskje årets understatement.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.