DN hadde i sin spalte «Forskning viser at» 4. mai en artikkel som fortalte om diskriminering av jobbsøkere med utenlandsk utdannelse. Den tok for seg norske ungdommer med utdannelse på mastergradsnivå, født i Norge av innvandrere fra land utenfor OECD-området

Hanne Mørk
Hanne Mørk

Utdannelse fra utlandet var viktigste enkeltforklaring på dårligere jobbmuligheter og lønn, ikke etnisk bakgrunn.

Jeg tror dette har bakgrunn i at utdannelsessystemet systematisk diskriminerer utenlandske utdannelser også ved opptak til universiteter og høyskoler, og terskelen for å få utenlandsk utdannelse godkjent i Norge er nesten uoverstigelig.

Jeg kan bare uttale meg om humaniora, situasjonen er kanskje annerledes for realfag, selv om oppslagene i pressen om sykepleiere som ikke får godkjent utenlandsk utdannelse og må innom Sverige for å få godkjent nøyaktig den samme utdannelsen, fordi svenskene da har godkjent den, gir grunnlag for tvil.

Jeg har nå sett samme mekanisme i tre generasjoner.

  • Midt på 1980-tallet søkte jeg om godkjennelse for min amerikanske bachelor i journalistikk og to år med sosiologi – det ble godkjent som storfag. Fem års høyere utdannelse på velrenommerte universiteter ble redusert til to på Universitetet i Oslo (UiO), som da lå langt nede på internasjonale rankinglister. Praksis fra nyhetsavdelingen i en så kjent avis som Boston Globe og fra norske VG ble feid til side som irrelevant for praksiskravet i journalistutdannelsen.
  • 15 år senere – rundt 2000, søkte en slektning om samme UiO-godkjennelse av sin master i kommunikasjon fra Westminster University i London, den gang rangert som Europas beste universitet på feltet, og sin bachelor fra BI. Svar: Bachelor og master kunne til sammen godkjennes som grunnlag for opptak til masterstudiet ved UiO.
  • Nå, nesten 20 år senere, i forbindelse med at Oslomet har startet en nettbasert bachelorutdannelse i tolkning, har flere personer søkt om godkjennelse av sin utenlandske, flerårige, heltids tolkeutdannelse ved høyskoler godkjent av EUs tolketjeneste – de undersøker jevnlig kvaliteten ved slike studier i hele Europa for å tilby opptaksprøver til studentene som uteksamineres derfra, deriblant masterstudiet i tolkning ved det franske Esit ved Sorbonne universitet. Avslagene er så systematiske at flere kolleger ikke engang orker å søke.

Esit er rangert som verdens beste utdannelse for konferansetolker, to år med intensiv drilling, og der det kreves at studentene har fire års universitetsstudier bak seg fra før.

Av en eller annen grunn er det ikke Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut), men Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi), som godkjenner utenlandske tolkeutdannelser. Imdi mener at et masterstudium ved Esit ikke engang tilfredsstiller kravene til fritak fra det nettbaserte semesteremnet i simultantolking, verd 15 poeng, med til sammen 20–25 timers praktisk øving, raust regnet, ifølge tidligere studenter. Utdannelsen har i tillegg tidvis vært uten krav om annen, forutgående utdannelse. Det samme gjelder for konsekutiv tolkning – begge rene ferdighetsfag som krever mye terping.

At en masterutdannelse på heltid ikke anses bra nok til å kunne sidestilles med et nettbasert semesteremne på bachelornivå, er et godt eksempel på den proteksjonisme som råder blant universiteter i Norge og som, logisk nok, smitter over på næringslivet, som ikke har de samme muligheter til å sjekke innholdet i utdannelsen som Imdi og Nokut.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.