Ellen Bugge Lyche løfter frem, i et svar til vår kronikk i DN 14. september, noen rapporter og en egen studie som grunnlag for å hevde at likestilt ledelse gir høyere lønnsomhet (innlegg i DN 26. september). Slike studier baserer seg ofte på egenrapportering fra bedriftene, gjerne innhentet gjennom mer eller mindre omfattende spørreundersøkelser. Selv om det gjennom studiene kan komme frem interessant informasjon om tilstanden til virksomhetene i undersøkelsene, er det langt fra den faglige kvaliteten som sikres gjennom fagfellevurderte forskningsartikler.

Slik studiene er lagt opp, kan en ikke konkludere med at funnene er representative for andre enn virksomhetene i selve utvalget, og i verste fall, kanskje ikke representative for utvalget heller: Det kan være seleksjonsmekanismer som gjør virksomheter med aktiv likestillingspolitikk mer tilbøyelig til å svare, og de virksomhetene som svarer kan svare mer i tråd med sosialt aksepterte normer enn faktiske forhold.

ILO-rapporten Lyche refererer til, synes omfattende, basert på en spørreundersøkelse med over 12 000 respondenter fra små- og mellomstore bedrifter i ulike land og sektorer, men vedgår selv at utvalget ikke er representativt.

Ser man på hvor svarene kommer fra, blir denne metodiske utfordringen tydelig: Godt over en tredjedel av svarene kommer fra små og mellomstore virksomheter i Latin-Amerika og Karibia. Respondentene blir bedt om å ta stilling til et direkte årsaksforhold mellom økt andel kvinner i lederposisjoner og økt profitt. Er det for eksempel kontrollert for økt etterspørsel og økonomisk vekst i den perioden virksomhetene selv velger å rapportere fra?

En tilsvarende, men tilsynelatende mer robust studie er gjennomført av The Peterson Institute. De finner en positiv samvariasjon mellom kvinnelige mellomledere og økt fortjenestemargin, men ingen effekt av kvinnelige toppledere.

Studien er også ærlig på at det ikke går an å trekke konklusjoner om årsakssammenheng ut fra dataene, som ikke er samlet inn for flere år – kun 2014 – og som derfor heller ikke gir rom for å analysere såkalte bedriftsspesifikke, faste effekter som vil avdekke betydningen av lederskifte i en og samme virksomhet.

Svaret til oss fra NHH-forskerne Bütikofer, Jensen og Salvanes i innlegg i DN 1. oktober bringer ingenting nytt til debatten. De hevder fortsatt feilaktig at vi fremmer en årsakssammenheng når vi skriver at funnene gjort av Melsom i 2015 styrker «hypotesen om at kvinnelige ledere i større utstrekning skaper mer aksept for sykefravær, uavhengig av årsaken til fraværet.» Det at en samvariasjon styrker en hypotese om en årsak, er ikke det samme som å hevde at årsaken er identifisert. Tvert imot skriver vi at det kan være andre forklaringer til samvariasjonen mellom kvinnelig ledelse og økt sykefravær, som for eksempel utvalget, seleksjon.

Vi følger også opp med å vise til andre fagfellevurderte forskningsartikler som finner en samvariasjon mellom kvinnelig ledelse og redusert lønnsomhet. Bütikofer m.fl. viser ikke til noen studier som kan avkrefte noe av dette, til tross for at overskriften deres gir inntrykk av det motsatte.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.