Det er bred enighet om at vi skal ha en offentlig finansiert velferdsstat i Norge. Likevel ser vi stadige forsøk fra høyresiden på å få sugerøret lengst ned i statskassa. Sist var det Anne-Cecilie Kaltenborn, administrerende direktør i NHO Service og Handel, som i innlegg i Dagens Næringsliv 13. august påsto at det offentlige kan spare nesten syv milliarder kroner årlig på å konkurranseutsette blant annet omsorgstjenester.

Det er ikke oppsiktsvekkende at NHO Service og Handel mener dette, for som man roper i skogen får man svar. Problemet er at om de skulle få gjennomslag for sitt ønske om mer privatisering og konkurranseutsetting, vil det være å gamble med vår felles velferd.

En rapport som forskningsstiftelsen Fafo nettopp publiserte, viser at kommersiell velferd ofte ikke sparer kommunene for penger. Det er heller ikke mulig å dokumentere at det gir bedre kvalitet.

Forskerne har undersøkt resultatene av en lang rekke studier i mange land, som alle peker i samme retning. Det er ingen garanti for at det gir økt kvalitet eller lavere kostnader.

Snarere tvert imot. Hvis man tar hensyn til hele kostnadsbildet, kan det offentlige risikere å ende opp med dyrere tjenester.

 Problemet med konkurranseutsetting er nemlig at man stort sett bare måler de direkte kostnadene knyttet til å drive tjenestene. Dermed går de glipp av kostnadene ved å utlyse konkurransen og drive oppfølging og kontroll etterpå.

Det er bred enighet om private investorers plass i norsk næringsliv. Deres evne til å finne lønnsomme prosjekter og bedrifter som kan gi avkastning på kapitalen bidrar til å gjøre kaka større, slik at det blir mer velferd til fordeling. Private investorer kan bidra til å realisere ideer, til nyskapning og til å sikre lønnsomme arbeidsplasser.

Vi i LO er enig med NHO i at det må investeres mer penger i verdiskaping her til lands. I møte med fremtidens utfordringer trenger vi nye arbeidsplasser og ny teknologi. Problemet er at å flytte offentlig virksomhet til privat sektor skaper ikke én ny arbeidsplass.

Hvorfor skal da investorene lokkes bort fra å satse på private entreprenører, gründere og vekstmodne selskaper – og over på risikofrie investeringer i barnevern, sykehjem og barnehager?

Det er to naturlige begrensningene for offentlig finansiert velferd: Hvor mye penger man har å bruke på tjenestene, og hvor mange hender man har å sette i arbeid. Ingen av disse rammebetingelsene endres av at kommersielle overtar offentlig virksomhet.

Hans-Christian Gabrielsen
Hans-Christian Gabrielsen

Å la kommersielle foretak overta driften av sykehjem og barnehager skaffer ikke flere penger til driften – med mindre brukerbetalingen skal økes – som man gjør i kommersielle barnehager. Det skaffer ikke flere helsefagarbeidere, sykepleiere eller pedagoger. Og det forbedrer heller ikke handelsbalansen mot utlandet, som for Fastlands-Norge var på minus 160 milliarder i juni.

Velferdsstaten utfordres av kommersialisering og krefter som ønsker økt privat profitt fra drift av offentlig finansierte tjenester. Kommersielle aktører, innen barnehage, eller barnevern eller eldreomsorg, gis en lisens til å tjene penger på offentlig velferd, og i prinsippet er denne lisensen evigvarende.

Det som trengs er en strategisk satsing på økt verdiskaping og flere arbeidsplasser i næringslivet, ikke mer offentlig velferd over på private hender.

Privat kapital kan og bør brukes bedre.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.