Forskningen viser at den største trusselen mot villaksen er rømt oppdrettslaks. I tillegg er lakselus, som florerer i oppdrettsanleggene, en stor trussel fordi den dreper svært mye villfisk. Det vi trenger nå er handling, og oppdrettsnæringen må satse på lukkede anlegg.
Den eventyrlige villaksen har kjempet seg oppover norske vassdrag siden isen trakk seg tilbake etter forrige istid. Gjennom årenes løp har den vært en ekstremt viktig matressurs. I dag er den en viktig næringsvei og grunnlag for en av Norges mest populære friluftsaktiviteter. Villaksens tilstedeværelse i elven er også en indikator på at hele økosystemet fungerer godt. Langt oppe i elvene klekkes nye laks, og etter noen år svømmer de ut i det store havet. Når de er kjønnsmodne vender de tilbake til den samme elven for å reprodusere.
En tredel av de globale villaksbestandene lever i norske farvann, fordelt på 465 elver. Dette betyr at Norge har et internasjonalt ansvar for å bevare villaksen. Dessverre er mengden av villaks som kommer tilbake til elvene sine fra havet mer enn halvert siden 1980-tallet, melder Vitenskapelig råd for lakseforvaltning. I 2019, villaksens år, finner vi den atlantiske villaksen kategorisert som «sårbar» på den internasjonale rødlisten. Det er mange faktorer som gjør at det er vanskelig å være villaks i dag, som klimaendringer, vannkraftreguleringer og forurensning fra blant annet gruveindustri. Men det er oppdrettsnæringen som har størst skyld i nedgangen.
Fiskeoppdrett er en viktig næring for norske lokalsamfunn og bidrar til å dekke matbehovene til en voksende verdensbefolkning. Dessverre bringer den også med seg infeksjoner og lakselus, som smitter over til villaksen. Noe som regnes som en enda større trussel, er at oppdrettslaksen rømmer fra anleggene, finner veien opp i tilfeldige elveløp og lager avkom med annen laks. Slik forandres den lokale elvebestandens genetiske sammensetning, som er blitt tilpasset gjennom tusenvis av år, på kort tid. Oppdrettslaks kan også konkurrere ut villaksen fra gyteområdene.
Hvert år siden 2001 har Fiskeridirektoratet mottatt rapporter fra oppdrettsselskaper om opptil flere hundre tusen rømte laks. Det så kanskje lyst ut i 2017, da det «bare» ble rapportert om 17.000 rømlinger, men i 2019 har det hittil blitt rapportert om over 280 000. I tillegg mottar Fiskeridirektoratet jevnlig meldinger om fangst av rømt oppdrettslaks som ikke kan knyttes til rapporterte hendelser. Mørketallene er med andre ord store.
I 2011 ba Norges forskningsråd om en kartlegging av de genetiske effektene rømt oppdrettslaks har på ville laksebestander. Året etter ble kunnskapsplattformen «QuantEscape» etablert, et samarbeid mellom Havforskningsinstituttet, NINA, Cigene og Nofima. Den 30. oktober 2019 ble det avholdt sluttkonferanse, hvor forskerne presenterte de viktigste resultatene etter åtte år med grundige undersøkelser.
Av 225 undersøkte villaksbestander, hadde 150 av dem (to tredjedeler) større eller mindre genetiske endringer som følge av rømt oppdrettslaks. Forskerne beskrev hvordan endringene forandrer villaksens egenskaper og funksjonalitet, og fører til lavere overlevelse. De tror dette skyldes at oppdrettslaks er mest opptatt av å spise, og ikke er like mye «på vakt» som villfisken. Aktivitetsnivået øker også, slik at laks med oppdrettsgener kan utkonkurrere villaksen i kampen om matfatet.
I dag produseres mesteparten av oppdrettslaksen i åpne merder, slik at havstrømmene kan stå for vannutskiftingen. Men ulempene er mange. I tillegg til at sykdom og lakselus enkelt overføres til villfisken utenfor merdene, er slike anlegg sårbare for rømninger. Propeller fra fartøy, kraftig uvær, teknisk svikt eller feil bruk av utstyr er de vanligste rømningsårsakene. En flenge i notveggen fører til at titusenvis av fisk plutselig slipper fri. En løsning kan være lukkede anlegg, der tette vegger mellom fisken og omgivelsene reduserer sjansen for rømming betydelig og sørger for at lus ikke slipper inn. Lukkede merder er heller ikke avhengige av passiv vannutskiftning, og kan dermed legges til mindre eksponerte lokaliteter, noe som også reduserer rømningsrisikoen vesentlig.
Som Kevin Glover, forskningssjef i Havforskningsinstituttet, påpekte under sluttkonferansen til QuantEscape, har vi i dag så gode data at det ikke finnes tvil om at rømt oppdrettslaks påvirker villaksen svært negativt. Det er ingenting som tyder på at naturen vil klare å «rydde opp» i dette selv. Dagens oppdrettsnæring er langt fra bærekraftig. Antallet rømte laks må ned, og det burde vært handlet for lenge siden. Oppdrettslaksen må snarest mulig inn i lukkede anlegg. Myndighetene må sette strengere krav. Næringen selv må ta store grep som innebærer ambisiøse mål og solide investeringer for å redusere sitt enorme økologiske fotavtrykk. Oppdrettsnæringen er alt for viktig til at den kan fortsette å ødelegge kystnaturen og artsmangfoldet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.