Dette er ikke en problemstilling som er tydelig i Vær varsom-plakaten eller redaktørplakaten, utover den sistnevntes krav til «åpen, redelig og sannhetssøkende journalistikk». Men i en verden der kommunikasjonsbyråer lever av å regissere maktspill mellom ulike interesser gjennom påvirkning av journalistisk vinkling og dekning, burde kanskje problemstillingen komme opp på redaktørenes dagsorden.
Utgangspunktet for denne betraktningen er Dagens Næringslivs (DN) dekning av hvordan en rekke rike, kvinnelige arvinger og medeiere utfordrer kontrollen i Wilhelmsen-konsernet. Den kontrollerende posisjonen ligger i dag hos Thomas Wilhelmsen, som er innehaver av de stemmeberettigede aksjene i familiens holdingselskaper. Disse arvet han fra sin far Wilhelm Wilhelmsen.
DNs dekning av sakskomplekset i februar i år var ikke unaturlig, for så vidt som et eksklusivt aksjonæropprør i en rik familie selvsagt har nyhetens interesse.
I september kjører DN så en ny runde, med artikkel etter artikkel. Men nå er artiklene i det store og hele repriser, de bringer lite nytt. Februar-artiklene og september-artiklene repeterer de samme udokumenterte påstandene: Kontrollen i Wilhelmsen-konserner er arkaisk på grunn av at en mann sitter med de kontrollerende aksjene, konsernet drives umoderne og dårlig, de rike kvinnelige arvingene har ikke bestemmende innflytelse, men må nøye seg med utbytter. De arvet aksjer med rett til utbytte, men med en lavere stemmeandel. Stakkars ofre!
Svaret fra Thomas Wilhelmsen er det samme; dette handler om å prioritere familieselskapets videre utvikling fremfor de økonomiske særinteressene til noen arvinger. Det handler ikke om kjønn, fordi de bestemmende aksjene like gjerne kunne vært kontrollert av en kvinne dersom Thomas Wilhelmsen var født som kvinne. Konsernet drives godt, ikke dårlig. Det er et av verdens ledende maritime konserner. Gruppen har ligget og ligger langt fremme hva gjelder bærekraft, og eierstyring og selskapsledelse står ikke tilbake for noen.
Kravet fra de rike arvingene er dette: Thomas Wilhelmsen og hans nærmeste bør selge seg ut. Tilbudet fra Thomas Wilhelmsen er en dialog om hvordan de rike arvingene kan selge seg ut, samtidig som konsernet lever videre. At DN ikke finner det journalistisk interessant å spørre om hvorfor disse arvingene ikke er interessert i en slik dialog, er mer enn et tankekors.
Om det er noen nyanser i dekningen nå mot i februar, er det at fokuset nå er mer på verdifastsettelse. Nå skrives det om å få frem «underliggende verdier» og at aksjen egentlig er mye mer verdt enn det børskursen tilsier. Det vil jeg anta henger sammen med de kvinnelige arvingenes ønske om et exit-tilbud uten den tradisjonelle rabatten for slike familiære transaksjoner i Wilhelmsen-familie og i mange lignende strukturer.
Men fokuset på «underliggende verdier» avdekker også den grunnleggende motsetningen mellom disse arvingene og de som i dag har bestemmende innflytelse. De siste ønsker å videreføre konsernet som familieselskap i generasjonene som kommer, de første ønsker å realisere verdiene gjennom oppsplitting og salg. Det kan man si mye om, men pent er det ikke.
Dem om det. Men det at DN driver denne interessen videre i sak etter sak, uten substansielle nyheter, mer enn antyder at DNs journalister nå har gjort seg til nyttig mikrofonstativ i et maktspill der First House og Carnegie har regien, og der målet er å gjøre noen rike kvinner enda rikere. På bekostning av et konsern der hensynet til langsiktig verdiskaping og 15.000 arbeidsplasser er sentralt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.