Nina Riibe, adm. dir i Econa

Det er ikke så enkelt som at pappapermen alene løser alt, men det er så enkelt som at vi kan, bør og må starte der.

I kommentaren «Vil mer pappaperm gi kvinner høyere lønn?», skriver Dagens Næringslivs Anita Hoemsnes at det ikke er «så enkelt» som at likt fordelt foreldrepermisjon vil gi kvinner høyere lønn. Det er jeg ikke enig i.

Econas medlemmer er 25.500 masterutdannede økonomer. Gjennom 20-årene og starten av 30-årene ligger økonomene ganske likt i lønn, men i det den første foreldrepermisjonen kommer, så bråbremser karrieren til mødrene – mens fedrenes skyter fart. Det koster norske kvinner mange millioner kroner å få barn. Derfor er denne debatten så viktig for oss.

Hoemsnes peker på statistikken vår og avfeier sammenhengen: «Men det virker ikke logisk at kvinners lønnsutvikling avhenger akkurat av de ekstra ukene hun er ute av arbeidslivet etter å ha fått barn. Får en kvinne to barn, vil hun være i permisjon i maksimalt halvannet år, hvis far kun tar fedrekvoten.»

Det er selvsagt helt riktig at det ikke er disse få månedene ekstra i permisjon som koster dyrt, men det er her karrieren til kvinner bråbremser. Lønnsgapet åpner seg og forblir åpent helt frem til pensjonsalderen. Derfor må vi starte med å rydde opp i permisjonen. For mer likestilling gir faktisk mer likestilling.

Så er jeg helt enig med Hoemsnes i at problemet også er mye større. Det starter i det kvinnen forteller at hun er gravid. Der menn stort sett har full jobb og oppgaver helt frem til permisjonen, opplever svært mange kvinner at de trappes kraftig ned og mister de vanlige oppgavene sine allerede før de har fått barn. Der menn gjerne holder kontakten med jobb og blir bedt om å løse oppgaver underveis i permisjonen, opplever svært mange kvinner å være helt isolert. Der menn så naturlig nesten umiddelbart er tilbake i karrieren for fullt, blir kvinner hengende langt etter – og det forspranget tar de aller fleste aldri igjen.

Nettopp derfor har vi i Econa ved flere anledninger de siste årene rettet tydelige krav og oppfordringer til politikere, men vi har vært enda tydeligere overfor arbeidsgivere og arbeidstagerne selv. Det aller viktigste er at arbeidsgivere slutter å forskjellsbehandle menn og kvinner. De må slutte å være overbeskyttende for kvinnene, og kvinnene må selv kreve å bli behandlet likt. Det andre handler om at både arbeidsgivere og arbeidstagere må bruke permisjonsplaner og fleksibilitet aktivt og målrettet.

Denne debatten er god og viktig, nettopp fordi denne store utfordringen ikke lar seg løse med ett enkelt grep. Den krever at hele arbeidslivet tar ansvar. Men det betyr ikke at politikerne ikke må ta tak i den store og åpenbare synderen. Det bør være veldig enkelt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.