EU-kommisjonens leder José Manuel Barroso uttalte denne uken at eurokrisen er et tilbakelagt stadium.
«Jeg tror vi kan si at den eksistensielle truselen mot euroen er blitt bekjempet» sa Barroso i en tale i Lisboa.
Det kan godt tenkes at han har rett i det. Markedspriser på den europeiske statsgjelden viser at investorene er langt mindre nervøse på eurosonens vegne enn de var for noen måneder siden.
Samtidig viser de siste ledighetstallene at landene står midt opp i den realøkonomiske krisen.
18,8 millioner mennesker er uten arbeid, tilsvarende 11,8 prosent av arbeidsstyrken. I landene i Sør-Europa er arbeidsledighetstallene hjerteskjærende, spesielt blant dem under 25 år. I Italia er ungdomsledigheten 37 prosent, i Hellas og Spania over 50 prosent.
Flere analytikere venter at ledigheten vil fortsette å øke i tiden fremover.
Nesten ingen bedrifter i eurosonen går overende. Det er skremmende
Det skumleste er kanskje at selv de ekstreme ledighetstallene i en viss forstand kanskje er for lave. Den britiske avisen Financial Times gravde seg denne uken ned i konkurstallene i eurosonen. Det bød på skremmende lesning.
Ikke fordi mange bedrifter går overende, men fordi nesten ingen gjør det. Under nedturen på 1990-tallet, da samlet bruttonasjonalprodukt i EU-landene falt med rundt én prosent, ble 67 prosent av de mest risikable bedriftslånene misligholdt, viser statistikk fra kredittvurderingsbyrået Standard & Poor’s. I denne nedturen, som har vært omtrent fire ganger så dyp, har misligholdsraten aldri vært over ni prosent. Den står nå på 2,3 prosent.
Spesielt i Sør-Europa, der den økonomiske nedturen har vært sterkest, er konkursene nærmest fraværende. Færre enn 30 per 10.000 bedrifter går overende i Spania, Hellas og Italia, ifølge avisen. Det tilsvarer en konkursrate på tre promille.
Samtidig er det ingen tvil om at mange bedrifter sliter tungt som følge av den økonomiske krisen. Takket være ultralave renter og i noen tilfeller lån garantert fra myndighetene, greier de akkurat å holde seg flytende, mens de venter på bedre tider.
De lave konkursratene kan antagelig også forklares at bankene i eurosonen nøler med å ta bedrifter til skifteretten. Når de gjør det, må bankene skrive av tapet mot egenkapitalen, og det passer dårlig når myndighetene har innført nye og strengere krav til hvor mye egenkapital bankene skal ha. Blir tapene store nok, er det bankene selv som må ta veien til skifteretten. Bankenes eiere utsetter derfor tapene så lenge de kan.
Problemet er at utsettelsen kan ødelegge for ny vekst. Når bedriftenes driftsoverskudd akkurat er stort nok til å betjene gjelden, vil nyinvesteringer lide og bedriftens produksjonsutstyr bli mer og mer utdatert. Dermed beholdes gamle og uproduktive bedrifter, mens nye ikke slipper til fordi de ikke får finansiering.
Denne onde sirkelen er av mange økonomer brukt til å forklare Japans tapte tiår – stillstanden i japansk økonomi på 1990-tallet.
Selv om det til slutt ble ryddet opp i Japans banker, har landet også det siste tiåret slitt med lav vekst. Samtidig har den japanske statsgjelden ubønnhørlig fortsatt oppover og vil ifølge prognosene fra Det internasjonale pengefondet utgjøre 250 prosent av landets bruttonasjonalprodukt ved utgangen av 2016.
Det er fare for at lave vekstrater kombinert med høy statsgjeld, fort kan få den eurokrisen Barroso har avskrevet til å vende tilbake.
Les også:
Ber verden se til Skandinavia
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.