Det er ikke til å komme fra at sosiale medier kan være veldig moro. De stimulerer både våre narsissistiske tilbøyeligheter og det trolig enda mer utbredte kikkerinstinktet. Denne eksplosjonen i nye og tilsynelatende mer spontane måter å kommunisere på, har gitt ny næring til et gammelt håp: Kanskje kan teknologien endelig føre til friksjonsfri deling av kunnskap på jobben. Ok, det er mye pianospillende kattepuser som deles på Facebook, men se også på delingskulturen bak suksessleksikonet Wikipedia – hva skal til for å utløse slike uegennyttige og kreative (og lønnsomme!) krefter i vår bedrift?
Et anerkjent problem i såkalte kunnskapsbedrifter er at de som eier hodene plutselig sitter på så mye makt. Luen i hånden har liksom helt gått ut på dato. Hvis ikke kunnskapsarbeiderne aktivt og kontinuerlig deler med kolleger og bedriftens eventuelle systemer for den slags, kan nøkkelmedarbeidere nærmest legge sin gamle arbeidsplass i ruiner den dagen de bestemmer seg for å vandre ut døren.
Et produkt til salgs i de store konsulentselskapenes porteføljer har derfor siden 80- og 90-tallet vært variasjoner over teknologiske løsninger som skal fremme kunnskapsdeling: Såkalte KM-systemer (Knowledge Management) og groupware. Systemene har stort sett vært en flopp for alle andre enn tilbyderne. De blir ikke brukt.
Siden er altså et nytt håp tent. Hva hvis alle kan diskutere fag og dele problemer med alle i bedriftsinterne sosiale medier-fora. Ferskinger følger veteraner. Algoritmer sorterer innhold som er relevant for deg. Nye ideer legges ut til vurdering i felles nettsky straks de unnfanges. Den positive tommel opp-funksjonen smører det hele, akkurat som på Facebook. Tenk bare på alt du kan spare inn på å droppe ørkesløs en-til-en prat, frenetisk løping i korridorer på leting etter en bestemt kollega, research, telefonsamtaler og dialoger på epost.
Høres det naivt ut? Det synes ikke rådgivningsselskapet McKinsey.
I 2012 publiserte McKinsey Global Institute (MGI) rapporten «The social economy: Unlocking value and productivity through social technologies.» Instituttet har funnet at kunnskapsarbeidere bruker 28 timer i uken på å skrive og lese epost, lete etter informasjon internt, samt snakke og samarbeide med folk ansikt til ansikt. Her er det mye bortkastet tid, mener McKinsey. Firmaer som drar maks nytte av sosiale medieplattformer kan øke produktiviteten med 20–25 prosent, hevder konsulentselskapet. Den nyfrelste rapporten bringer det glade budskap ut til folket: «sosiale teknologier slipper løs kreative krefter mellom brukerne, muliggjør nye forbindelser og gruppedynamikk.» Akkurat. Dette må vi nok innføre. Eller?
I sin ferske doktorgrad fra Handelshøyskolen BI har Lene Pettersen undersøkt hvordan ansatte i et franskbasert multinasjonalt teknologiselskap med over 5000 ansatte (TBC «Tech Based Company»), bruker selskapets interne sosiale nettverksplattformer. I likhet med tidligere forskning både på forløperen KM og på lignende systemer: Resultatene er høyst nedslående. I den grad det blir brukt, fører det til merarbeid og lavere produktivitet. Jobb-«Facebook»en oppfattes som en isolert øy, med usikkert formål. Noen ledere premierer ansatte som driver med «social working», andre mener det er bortkastet tid. Aktive brukere blir også beskyldt for å drive karrierebygging og posering.
Generelt viser det seg at i stedet for å «slippe løs kreative krefter» så danner ansatte lukkede undergrupper bestående av folk de kjenner og samarbeider med fra før.
Pettersens informanter bekrefter også forskning som viser at folk er ukomfortable med å dele sin kunnskap i en åpen gruppe der de ikke vet hvem mottagerne er. Deling krever tillit og trygghet. Den sømløse kreative kunnskapsdelingen McKinsey og andre tekno-optimister drømmer om vil finne sted i allemannsskyen, oppstår ansikt til ansikt mellom noen ganske få personer. Deling på konsernnivå er ofte langt mer taktisk motivert: Hvem ser meg, og hva kan jeg tjene på det? Pettersen peker også på det faktum at et bedriftsnettverk ikke er som internett. Wikipedia har hele verden å ta av, og de som bidrar er uavhengige og likestilte i rollen som bidragsyter til nettleksikonet. De har ikke ulike og kjente roller basert på ansvar, ekspertise, avdelinger og hierarkier slik tilfellet er i organisasjoner.
Hvis man overser menneskers adferd generelt og organisasjonens egenart spesielt, blir bedriftsinterne sosiale medieplattformer i beste fall irrelevante. I verste fall stjeler de tid og penger fra det egentlige arbeidet.
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.