Bilaterale investeringsavtaler (BIT) har vist seg å være et effektivt verktøy for selskaper som ønsker å beskytte sine investeringer i utlandet. Hovedformålet med BITs er å beskytte eget næringslivs investeringer i utlandet, spesielt i land der den politiske og økonomiske situasjonen er ustabil. Et eksempel som ofte trekkes frem er tobakksgiganten Philip Morris sine mer eller mindre vellykkede forsøk på å saksøke land som har innført helsetiltak selskapet mener strider mot den angivelige beskyttelsen i investeringsavtalen.
Et annet aktuelt eksempel er oppgjøret etter Russlands annektering av Krimhalvøya. BITen mellom Russland og Ukraina førte til at Russland ble dømt til å betale erstatning til flere ukrainske investorer som fikk sine eiendeler nasjonalisert etter annekteringen. Det ukrainske statsoljeselskapet Naftogaz fikk blant annet medhold i at Russland ulovlig eksproprierte olje- og gassfelter i havet utenfor Krim, og venter nå på erstatningsutmålingen. Parallelt har Wikborg Rein representert Naftogaz i en kommersiell voldgift som endte opp med at det statlige russiske gasselskap Gazprom måtte betale 2,6 milliarder dollar til Naftogaz, et beløp Wikborg Rein nå tvangsinndriver.
Internasjonalt brukes BITs hyppig, men i Norge er voldgiftssaker under denne typen avtaler lite vanlig. Tidal-saken er trolig den første offentlig kjente saken der Norge er blitt varslet om søksmål for brudd på en BIT. Hva kan være grunnen til det?
Norge har kun inngått 16 BITs med andre land, hvorav to er avsluttet. Norge har investeringsavtaler med blant annet Russland og Kina, men de fleste av Norges BITs er inngått med de tidligere østblokklandene. Etter murens fall ønsket Norge å legge til rette for norske investeringer i disse landene, altså kapitaleksport. Som følge av usikkerhet rundt regimenes stabilitet sikret man investeringene ved å inngå BITs. Norge sitter også på andre siden av bordet som følge av store utenlandske investeringer i norsk olje- og gassindustri. Om Norge hadde inngått BITs med land hvor slike investeringer hadde kommet fra, kunne det endt med store erstatningskrav ved endringer av reguleringer på norsk sokkel.
Dette er i endring. Utenlandske investeringer på norsk sokkel er på vei ned. Samtidig slår stadig flere norske selskaper seg opp globalt og går inn i land med mer uforutsigbare politiske forhold. I Sundvollen-erklæringen står det at regjeringen ønsker å øke bruken av BITs. I 2015 sendte Nærings- og fiskeridepartementet en ny modellavtale på høring.
Hva slags beskyttelse dette gir investoren varierer mellom avtalene og hvilke angivelige brudd investoren selv kan forfølge mot staten investeringen er gjort i. For å vinne frem med et erstatningskrav må man:
1) påvise at man er en reell investor fra det relevante landet, 2) ha gjennomført en investering som er beskyttet under avtalen, og 3) påvise at det har skjedd en ekspropriasjon av denne investeringen, alternativt at investeringen har vært utsatt for urettferdig behandling, som kan forfølges av investoren selv, i en voldgiftssak mot vertsstaten.
Musikk-strømmeselskapet Tidal har en lang oppoverbakke med sitt BIT-krav.
Ikke bare må de overbevise en voldgiftsdomstol om at vilkårene over er oppfylt, trolig er en avgjørelse fra EU-domstolen i 2018 det største hinderet. Det nederlandske forsikringsselskapet Achmea BV vant frem med et erstatningskrav mot Slovakia etter at landet reverserte liberaliseringen av helseforsikringsmarkedet i 2006. Slovakia utfordret dommen og fikk EU-domstolen med på at voldgiftsklausulen i BITen var i strid med EU-retten. Kort tid etter tok Europakommisjonen til orde for å si opp alle BITs mellom EUs medlemsstater. Det er grunn til å tro at det samme vil gjelde innen EØS.
Enkelt forklart betyr det at EU/EØS-retten vil trumfe i tvistesaker under bilaterale investeringsavtaler mellom EU/EØS-land. Polens EU-medlemskap slår trolig beina under Tidals mottrekk.
Men Norge må være forberedt på nye saker som springer ut av internasjonale investeringsavtaler med land utenfor EØS, også de Solberg-regjeringen måtte inngå i tiden fremover.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.