Visste du at det franske Vordet for arbeid, travail, stammer fra det latinske tripalium som var et torturinstrument som besto av tre stokker? At «luddittene» var en gruppe maskerte menn som i perioden 1811–1816 ødela maskiner i tekstilindustrien fordi de fryktet for arbeidernes jobber? Eller at en undersøkelse fra 1987 viser at nesten halvparten av alle amerikanere tror at Marx’ berømte slagord om «Fra enhver etter hans evner, til enhver etter hans behov!» er hentet fra den amerikanske grunnloven?
Boken «Arbeidets filosofi» som kommer ut i dag, er spekket med slike og lignende morofakta. Det er populærfilosof Lars Fr.H. Svendsen som er på ferde, mannen bak blant annet bestselgeren «Kjedsomhetens filosofi».
Markedet flyter over av bøker om ledelse og selvrealisering og oppskrifter på suksess. Denne lettleste 150 sider lange boken føyer seg heldigvis ikke inn i rekken. Her er flyplassfaktoren befriende liten. Ingen tre, fem eller åttepunktlister med nyttige jobbtips så langt øyet kan lese. Så har den også røttene sine i akademia, og ikke i konsulentbransjen. Spørsmålet som stilles er ikke hvordan du fortest mulig skal oppnå rikdom, ære og berømmelse, men snarere hvilke krefter som driver menneskene til å leve storparten av sine våkne liv enten på jobben, på vei til og fra jobben eller med hodet fullt av jobbtanker.
Boken byr på et vell av innsikt, kunnskap og innfall leservennlig dandert langs idéhistoriske linjer fra de gamle grekernes intense forakt for arbeid, via Jeremy Benthams panoptikon til for eksempel Svendsens egen åtte år lange erf#229 som deltids-rengjøringsarbeider. Filosofen lar eksotiske fakta og popkulturelle referanser drysse over teksten, på underholdende vis. Gjenfortellingen av en scene i den britiske tv-serien «The Office», der den moderne sjefen fra helvete David Brent forsøker å holde motivasjonsforedrag akkompagnert av Tina Turners «Simply the best», får rødmen til å stige i kinnene på enhver moderat følsom leser.
Spennende er det også når Svendsen går til frontalangrep på en av dagens gjenstridige «sannheter», nemlig at arbeidslivet blir stadig mer brutalisert, og at dette fører til massiv utbrenthet. Det stemmer ganske enkelt ikke, hverken med vår intuisjon eller empirien. Overarbeid og arbeidsnarkomani er selvsagt ikke bra, men det store bildet viser at vi jobber mindre enn noengang. Siden 1850 er gjennomsnittlig arbeidstid innen OECD-landene redusert med 50 prosent, og hauger av studier viser at arbeid faktisk er bra for helsen, og langt å foretrekke fremfor arbeidsledighet. Men fritiden er blitt tøffere, hevder filosofen. Vi sover mindre enn før, og belegger fritiden med utallige gjøremål, hvert frie minutt skal utnyttes. «Arbeidets tidsmodus har invadert fritiden vår, og dermed gjort fritiden til en type arbeid», diagnostiserer Svendsen, og har et poeng selv om han begår den utbredte synden å glemme at han primært snakker om den skravlende, selvrealiserende middelklassen, og ikke like mye om dem han andre steder omtaler som «ansatte i McJobs.»
Den mildest talt slette behandlingen som blir fenomenet ledelse til del, kan kanskje henge sammen med at Svendsen jobber ved et universitet, der sjefer som kjent ikke står særlig høyt i kurs. Han harselerer rettmessig over alt det kvasireligiøse og lettvinte man kan finne i bokhandlenes managementseksjoner, men synes å overse fullstendig at det også finnes akademisk og forskningsbasert litteratur på feltet. Konklusjonen på hele kapitelet er som følger: «Å bli ledet kan være noe av det mest frustrerende man opplever i sin yrkeskarriere. Jeg vil tro at fokuset på ledelse fortsatt vil hjemsøke vår tids arbeidsplasser og kanskje bli enda sterkere.
Det er lite den vanlige arbeidstager kan gjøre med dette, bortsett fra å foregi å lytte, kanskje legge inn et fornuftig ord nå og da, og vente på at det siste ledelsespåfunnet forsvinner fordi det erstattes av et nytt.» Dette høres ut som et personlig hjertesukk fra en kunnskapsarbeider med noen dårlige erf#229er. Her reduserer Svendsen all moderne ledelse til døgnfluepåfunn à la «gøy-konsulenter», og noe som de som virkelig gjør et ærlig arbeidsverk må prøve å bære over med. Av en akademiker av Svendsens kaliber bør man kunne forvente en skarpere systemforståelse og en dypere innsikt i hvilke ulike roller ledelse spiller i komplekse organisasjoner.
At arbeid betyr veldig mye for menneskene går som en rød tråd gjennom boken, og det til tross for at sammenhengen med ren overlevelse er langt mindre åpenbar enn tidligere, i hvert fall i den rike delen av verden. Jobben kan være dørgende kjedelig, men den former identiteten vår, og gir på sitt beste de mest meningsfulle flytopplevelser. Hvorfor i all verden er det ellers slik at Lotto-mangemillionærer fortsetter å jobbe selv om de ikke behøver?
Å sette seg «hårete mål» har vært et motebegrep i norsk arbeidsliv siden Ingebrigt Steen Jensen begikk salgssuksessen «Ona fyr». Svendsen er en smartere fyr. I innledningen skriver han: «Jeg setter meg (..) det beskjedne mål å fremlegge noen perspektiver, fakta og forslag (...) Jeg håper i høyden å bidra til at leseren ser noen ting som ellers ville vært oversett, og tenker noen tanker som kunne forblitt utenkte.»
Og det målet når Svendsen med «Arbeidets filosofi». Til gagns.
Lars Fr. H. Svendsen
Arbeidets filosofi
Universitetsforlaget, 2011
Originalens tittel: Work (2008) Oversatt av Lars Holm-Hansen.
Eva Grinde er journalist i Dagens Næringsliv (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.