Så langt har eldrevne kjøretøy egnet seg best som pynt i oppkjørselen, som status på jobben og alibi for folk som vil redde verden og kjøre i kollektivfeltet – fordi de har vært altfor knøttete til hverdagsbruk.
Nå lanseres de store elbilene, med nok plass til å frakte kolleger, slekt, lecablokker og kupp fra Ikeas billigkrok. D2 ville teste en slik «ordentlig bil», og valgte Mitsubishis i-Miev – den første store elbilen til salgs i Norge. Den har allerede fått internasjonal anerkjennelse for sitt voksne bagasjerom på omtrent 500 liter og benplass for fem miljøvennlige borgere, størrelse large.
Spørsmålet er: Kan et elektrisk kjøretøy rattes som en vanlig bil? Orker batteriet, holder nervene og blir vi latterliggjort? Planen var å kjøre fra Oslo til Tønsberg, altså et sted mellom 100 og 150 kilometer, nærmere bestemt huset til Massimo Melli – den pensjonerte geolog som var til stede på Ekofisk i Nordsjøen da den første norske oljen sprutet til overflaten i 1968.
En ironisk reise? Ja, såfremt batteriet holder.
Radiusangst. Bilen, som er verdens første masseproduserte elfamiliebil, står parkert under en støvete betongbro ved Østre Aker vei 62.
– Så planen er å kjøre til Tønsberg?
Mitsubishi-importør Bernt G. Jessen smatter på det.
– Bilen har en rekkevidde på hele 150 kilometer, men husk at dette er en prototype, advarer han.
Norske, knøttsmå elbiler, som koster mer enn den mye større Mitsubishi i-Miev, nøyer seg med batterikapasitet på 60 kilometer. Ved forsiktig kjøring.
Tjue minutter senere: Hans Håvard Kvisle himler med øynene da vi stopper hos Norsk Elbilforening i Bygdøy allé 5 for å få nøkkel til Østlandets ladestasjoner.
– Du kommer neppe helt til Tønsberg uten å lade, sier foreningslederen.
– Med mindre du får medvind.
Kvisle glemmer å si god tur. Selvtilliten synker et hakk. Kan det være radiusangst? Allerede?
Begrepet er i ferd med å lukeparkere i ordbøkene. Radiusangst handler ikke om fornuft, men om dårlig planlegging. Fossilt brennstoff er tilgjengelig overalt. Det er i og for seg ladestasjoner og andre strømuttak også, problemet er bare at full lading av en elbil tar åtte timer. Såkalt hurtiglading er mest på planleggingsstadiet. Resultatet er angst. Radiusangst.
Les også: Her er flere biler som følger strømmen
Overvekt. Fotografen venter ved en kaffebar på Frogner i Oslo. Han har med hele 32 kilo utstyr. Tenker han å kvele batteriet før turen har startet?
Jeg foreslår å sende bagasjen med tog og plukke den opp ved ankomst i Tønsberg. Fotografen ser rart på meg: Noe av vitsen er vel å ta bilder underveis? Bagasjerommet til Mitsubishi i-Miev er i sumoklassen – det må jo fylles. Javel.
Jeg tømmer kaffen før jeg setter meg inn. Kaster pappbegeret i rennesteinen for å spare bilen for unødvendige gram. På E6 fra Sjølyst kjører jeg så sakte som mulig for å kompensere for fotografens overvekt. Ved Sandvika skaper vi kilometerlang kø. Ser oss ikke tilbake.
Lydfobi. Mitsubishi i-Miev beveger seg absolutt fremover. Men hvor er lyden som bekrefter at det faktisk skjer?
Jo, fra 40 km/t durer i-Miev i vei som et nytt kjøleskap. Stillheten er overveldende. Pinlig. Vi føler vi må si noe. Men det er ekkelt å høre sin egen stemme så tydelig i en bil. I 90 km/t høres endelig vindsus. Samtidig sklir pilen på økometeret over fra det grønne til det røde feltet. Gasspedalen slippes umiddelbart. For å spare strøm. På Drammensbroen trommer regnet mot taket. Vi noterer at elbil kan være nokså stemningsfullt.
En råkjører vil forbi etter Svelviktunnelen. Jeg bruker blinklys for å vise at jeg vil slippe bilen forbi. Deretter angrer jeg umiddelbart. Hvor mye kraft tappet blinklysbruken batteriet for?
Og, ja, så skjer det: Det øverste punktet på strømmåleren slutter å lyse. Er det en straff?
Vi forsøker å møte den lange bakken, uten ekstra kraft på pedalen. Køen bak blir raskt lang. Ved 55 km/t har vi så vidt begynt oppstigningen. Flaut? Nei, helt nødvendig av snikende radiusangst.
Ved avkjøringen til Sande forsvinner enda et lyspunkt. Syv igjen.
Eggende kjørefølelse. En dueblå Volvo 240 Herregårdsvogn fra 1980-tallet raser forbi oss ved Holmestrand. Fire langhårede ungdommer viser tommelen opp og ler. Vi retter ryggen av ren stolthet. Vinker tilbake. Vi kjører tross alt Norges eneste bil som er formet som et perfekt egg. Mitsubishi i-Miev kjører dessuten like bra som en vanlig bil. Kanskje bedre. Den får oss til å føle oss som en del av fremtiden, ikke som forurensende forbrukere. Den har ingen unødvendige knotter og knapper. Den gir mindre styr. Og flere blikk.
Les også: Her er flere biler som følger strømmen
Jakten på strøm. Vi ser skrekkslagne på batterimåleren på instrumentpanelet. Nå lyser bare det siste av i alt ti punkt . Og det har lyst alene lenge. Vi tvinges til å søke havn i fiendens leir, en Statoil-stasjon på Nykirke, noen kilometer før avkjøring til Tønsberg.
– Vi har dessverre ingen ladestasjon, opplyser stasjonsbetjent Eirik Hovland.
Kollegaen Kristin Reggestad ser på oss med medlidende blikk: Hun mener å ha sett et strømuttak på baksiden av bygningen.
– Dere må gjerne bruke det, sier hun.
Vi begynner nesten å gråte av ren takknemlighet.
Etter 20 minutter dobbeltsjekker vi tilfeldigvis om ladelampen lyser. Joda. Eller er det bare solen som skinner på den? Vi røsker litt i støpselet for sikkerhets skyld. Kjempetabbe: Det sitter rett og slett ikke som det skal.
Begge holder kjeft. Lar bilen lade i nye 20 minutter. Nå må vi da ha hamstret nok strøm for å kjøre gjennom Tønsberg og ut til oljegeologen på Nøtterøy?
Havari. Avkjøring til Nøtterøy fra Tønsberg. Slak bakke. Ladelampen blinker. Men vi kan ikke gi oss nå. Det er som å prøve å si noe viktig på mobiltelefonen mens displayet lyser: Svakt batteri. Svakt hjerte.
Da lugger bilen. Så stanser den. Stopper helt. Uten videre forvarsel. Vi rekker ikke engang å kjøre til siden. Det er selvsagt vår skyld, og ikke Mitsubishiens. Vi ville teste nervene. Krysse en grense. Sammenbruddet er et faktum.
En blid dame på sykkel stopper og forteller at vi allerede er hovedoppslag på lokalradioen. Vi ringer hjem og sier at vi ikke kommer til middag. Kanskje ikke i det hele tatt. Vi ringer oljegeologen på Nøtterøy og sier han må vente med å koke kaffe. Målet er nært, men utenfor rekkevidde.
Viking. Etter 75 minutter venting vinsjer Jan Egil Engebretsen fra Viking den uskyldige Mitsubishien på lasteplanet.
Det futuristiske karosseriet kler å stå på utstilling. Scenen er ikke dårlig reklame for den, men for oss.
Engebregtsen lar oss sitte i førerhuset på redningsbilen. Målet er noen hundre meter unna. Tønsbergs største kjøpesenter har gratis lading i tre timer for kunder med elbil. Mitsubishien blir stående tilplugget over natten. Vi diskuterer om vi skal sove i bilen. Men med Tønsberg togstasjon rett ved siden av, hopper vi på første tog til Oslo.
Savn av bensinlukt. Dagen etter tar vi åttetoget tilbake til et fulladet batteri. Denne romslige, robuste elbilen begynner å gjøre oss selvsikre. Nærmere målet enn noengang.
Den pensjonerte oljegeologen Massimo Melli venter på oss i hagen sin. Men så bråbremser vi, gjør vi en uventet avstikker.
BP-stasjonen ved Stangeby fra 1954 lukter fortsatt smøreolje, svette og bensin, flere tiår etter at den ble nedlagt. For noen år siden ble den omgjort til entusiastverksted av tolv lokale ildsjeler. Det oser noe trygt og trivelig av begrepet «nedlagt bensinstasjon». Trygve Ellefsen og Vidar Holtungen virker usikre på forslaget vårt om å bygge om de gamle pumpene til en aldri så liten ladestasjon.
Kameraten Terje Wold er innom for å hilse på. Wolds ansiktsprofil er ikke ulik gamlekongen, Olav V. Han har i tillegg kjøpt det tidligere statsoverhodets privatbil, en mafiasort Cadillac som var i Slottets eie fra 1967 til 1983.
Wold stiller opp på et bilde som skal vise forskjellen på lengden på de to kjøretøyene. Samtidig finner vi ut at bilene er omtrent like romslige. Selv i baksetet får Wold bedre plass til kneskålene enn i amerikaneren.
Reisemålet. Endelig er vi fremme hos Massimo Melli, geologen som hjalp Norge å finne olje, og som siden har fått fart på millioner av eksosspyttende biler.
Nå tilbringer pensjonisten store deler av året på Føynland utenfor Tønsberg, når han ikke oppholder seg i sitt fødeland, Italia.
Oljegeologen synes den eggformede bilen er så flott at han insisterer på at vi parkerer den på den nyslåtte plenen.
– Min eneste alvorlige tvil er: Hvordan blir elektrisiteten fremstilt?
Etter en halv lettøl mener Melli at han ganske sikkert kommer til å kjøpe en slik bil. Etter å ha ventet på oss et helt døgn med stadig mer lunken kaffe, ser han først og fremst nytten i en slik bil for å kjøre og handle i nærmiljøet.
– Jeg er egentlig et konservativt menneske. Oljeselskaper har gjort gode ting for menneskeheten, men nå er tiden kommet for å gå videre, sier Melli.
Hjemturen. Reisen hjem fra Tønsberg med nesen mot Oslo virker kortere enn motsatt vei. Mitsubishien går liksom raskere. Jeg våger å gi gass. Tøffe meg. Kjøre forbi. I hvert fall én gang ved Horten. Er det rart bilen får meg til å føle meg mandig – i små glimt? Vi tør å skru på radioen selv om den suger strøm. Høyt.
Det fulladede batteriet holder. Helt til målet hos Mitsubishi ved Økern i Oslo. Nervene har også holdt. Radiusangst? Dét er for nybegynnere.
Les også: Her er flere biler som følger strømmen
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev