Opposisjonen venter utålmodig på en ny klimamelding fra regjeringen. Det samme gjør SV. Når skal regjeringen følge opp klimaforliket? Når skal regjeringen vise alvor med løftene om ambisiøse klimatiltak?
Men da en stor del av svaret kom for en drøy uke siden, var det ingen som la merke til det.
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim gjorde heller ikke noe spesielt stort nummer ut av det. Han holdt ingen pressekonferanse. En grunn kan være at den ville druknet i viraken rundt SVs landsmøte. Men selv uten uro eget parti ville Solheim trolig nøyd seg med å sende ut en pressemelding med en så kjedelig tittel som overhodet mulig:
«Vil at Norge fortsatt skal være med i EUs klimakvotesystem»
EUs klimakvotesystem er en europeisk fellesdugnad for å få ned utslipp fra industrien. Fra neste år vil halvparten av de norske utslippene – inkludert olje- og gassvirksomheten på sokkelen – være med i systemet. Ingen andre klimatiltak omfatter en større del av utslippene. Med det forslaget Solheim la frem, er dermed en vesentlig del av norsk klimapolitikk frem til 2020 avklart.
Norge innførte klimakvoter i 2005. Siden 2008 har Norge vært med i EUs kvotesystem. Kvotesystemet setter tak på utslipp fra utvalgte industrisektorer. Bedriftene må kutte selv eller kjøpe utslippskvoter fra andre som kan kutte utslippene billigere. EUs kvotesystem strammes gradvis inn. I 2020 vil kvotemengden være 21 prosent under utslippene i 2005. Slik trappes utslippene fra europeisk industri ned.
Neste år starter fase tre i det europeiske kvotesystemet. Den går fra 2013 til 2020. Nyheten som ble servert i pressemeldingen med den søvndyssende tittelen, handler om hvordan Norge skal tilpasse seg systemets neste fase. Blant endringene er at flere klimagasser og nye bransjer, blant dem aluminium, skal inn i systemet. Samtidig skal antall gratiskvoter trappes ned.
Miljøverndepartementets beregninger viser hvordan kvotesystemet vil slå ut:
· Forventede utslipp fra kvotepliktige norske bedrifter i 2020 er 28 millioner tonn CO2.
· Den «norske andelen» av kvotemengden i EUs kvotesystem i 2020 blir 16,9 millioner kvoter (en kvote tilsvarer et tonn).
· Differansen er dermed 11 millioner kvoter. Dette må norske bedrifter dekke opp for enten ved å kutte egne utslipp eller ved å kjøpe kvoter og dermed bidra til utslippskutt i andre europeiske bedrifter.
· Bedriftene kan også kjøpe utslippskreditter fra klimatiltak i u-land i stedet for klimakvoter fra EU. Men for å sikre at systemet gir utslippskutt i Europa er det begrensninger på hvor mange u-landskvoter bedriftene kan bruke.
Tall i dokumentet Solheim i all stillhet sendte over til Stortinget, viser hvor stor samlet reduksjon kvotepliktige bedrifter bidrar til gjennom kvotesystemet. I 2020 må de kutte utslippet – enten selv eller gjennom kvotekjøp – med 35 prosent sammenlignet med 2005.
Bidraget fra industrien er altså betydelig. Det regnes likevel ikke som «ordentlige kutt» i norsk klimadebatt. I klimaforliket fra 2008 er ambisjonen at to tredjedeler av utslippsmålet for 2020 skal oppfylles gjennom kutt hjemme. Det regnes ikke som godt nok når kvotepliktige bedrifter, i stedet for å kutte i egne utslipp, kjøper kvoter som bidrar til utslippskutt i for eksempel Frankrike eller Romania.
Norge er med på en felles klimainnsats i Europa. Men det er bare økonomer – inkludert Jens Stoltenberg – som blir begeistret av klimakvoter. SV, deler av opposisjonen og miljøbevegelsen mener innsatsen ikke teller. De krever at Norge skal feie for egen dør. Dugnad i det europeiske borettslaget er ikke godt nok.
Kjetil B. Alstadheim er kommentator i Dagens Næringsliv.
Følg @kjetilba på Twitter(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.