Høyre får 13,5 prosent oppslutning på gjennomsnittet av ni partibarometre opptatt i juni. Det er tre promillepoeng mindre enn i mai, fire mindre enn i april. De siste fire månedene har oppslutningen om partiet knapt rørt seg. Hvis ikke valgkampen gir store utslag, vil høstens stortingsvalg bli partiets dårligste noensinne.

Det er en beskjeden trøst at heller ikke oppslutningen om de andre partiene beveger seg stort. Mens vi har sett store svingninger for enkeltpartier på noen målinger, viser gjennomsnittet omtrent statisk stabilitet for nesten alle de store partiene gjennom våren. Unntaket er Frp, som har falt et par prosentpoeng. Det er et knapt, men stabilt flertall på borgerlig side.

 

Et slikt resultat vil gi en uklar parlamentarisk situasjon etter valget.

For Høyre vil det være eksistensielt.

Angsten i partiet ligger rett under overflaten, og når den bobler opp, har det til nå handlet mest om Erna Solbergs lederevner og om sam-
arbeidskonstellasjoner på borgerlig side.

Men det som skjer med Høyre nå, er mer enn personstrid og posisjonering før et valg. Det er del av en langvarig nedadgående trend som har vart i snart 20 år - bare brutt av et blaff i 2001. Partiet har mistet over halvparten av velgerne siden Høyre-bølgen med stor H kulminerte i 1981. Forlenger man kurvene, vil Høyre passere sperregrensen en gang i neste tiår.

Send innlegg på e-post til debatt@dn.no , eller diskutér under saken

Dristighet og nytenkning
Det vi har opplevd etter årtusenskiftet, er at et parti som i mer enn 100 år var dominerende på den ene siden av den politiske midtstreken, er detronisert av en rival. Norsk politikk har ikke opplevd noe lignende siden Arbeiderpartiet tok over for Venstre.

For Dagens Næringsliv - en avis som med litt kjedelig forutsigbarhet har anbefalt sine lesere å stemme Høyre ved de siste valgene (og som har sympatisert med partiet i et århundre) - er dette både en tankevekkende og interessant utvikling.

Er utviklingen irreversibel? Kan partiet vinne tilbake tapte skanser ved å satse sterkere på en av de to hovedstrømningene i partiet: verdikonservatismen eller liberalismen? Eller må man gi seg populismen i vold? For 30 år siden var Høyre det naturlige partiet for dem som ville ha billigere sprit, lavere skatt og forbrytere bak lås og slå. I dag tilbyr Frp mer av alt dette - og krydrer med innvandringsskepsis.

Sist Høyre opplevde bratt fallende oppslutning, i årene etter Unionsoppløsningen, forsøkte man først å bli bondeforsvarere og proteksjonister, deretter arbeidervenner. Begge deler passet dårlig for et parti med sterke bånd til handelsborgerskapet.

Partiet ble reddet av brennevinsforbudet i 1919. Spritbønder på Hedemarken, sinte fiskere i Nordland og tørste arbeidere i Kristiania støttet Høyre i kampen mot forbudet. Da kranene ble åpnet på ny, gikk det igjen nedover for partiet.

Nå står det om meningen med et hele. Bare Høyre kan redde seg selv, og det vil kreve dristighet og nytenkning.

Min personlige anbefaling vil være følgende:

Kjære Høyre. Kom hjem til Frogner. Det er svalt på terrassen nå i sommervarmen, og det er ikke noe galt i å være et Chablis-parti. Tvert imot: Her ligger grunnlaget for ny vekst.

Hvilket skal tolkes som følger:

Høyre opptrer i dag som det er et statsbærende parti, ihvertfall statsbærende på vent. Det forsøker å være alt for alle, noe som blir lett komisk med 13-14 prosent oppslutning. Partiet har napoleonskompleks.

Høyre bør i stedet erkjenne hva det grunnleggende alltid har vært, nemlig et interesseparti for den urbane middel- og overklassen, og rendyrke sin profil som dette.

Utydelig fiende
Det kan selvsagt innvendes at nordmenn flest ikke bor på Frogner, men så enkelt er det ikke. Kulturen, verdiene og livsstilen Høyre sprang ut av, var en gang forbeholdt et lite mindretall av befolkningen. I dag er den overalt, ihvertfall nesten. Etter Ikea og Bokklubben kommer nordmenn flest fra møblerte hjem. Det er vinklubb på Sunndalsøra, og i Flekkefjord vet folk forskjell på bordeaux- og burgunderflasker.

Denne middelklassen deler verdier som uten veldig mye anstrengelser kan leses av Høyres program; passe liberalt og pragmatisk, forsvar av velferdsstaten, men uten fagforeningsstyrt oppskrift på hvordan velferdsgodene skal produseres, globalt og europeisk orientert.

Mitt råd er ikke spesielt originalt. Når andre partier har opplevd at medgangsbølger ebber ut - Ap fra 1970-tallet, KrF og Sp på 1990-tallet - har det alltid kommet stemmer som anbefaler partiene å ta vare på kjernevelgerne. Problemet er at antallet klassiske arbeidere, bedehusgjengere og bønder krymper uavlatelig. Med den urbane middelklassen er det stikk motsatt. Den koloniserer stadig større deler av landet, stadig bredere deler av befolkningen.

Et slikt Høyre vil ikke bli et parti for alle nordmenn. Partiet må også defineres gjennom hva det er mot.

Et av Høyres problemer er at den tradisjonelle fienden er utydelig. Nesten alle kan være sosialister hvis måten Kristin Halvorsen bestyrer Finansdepartementet på, er sosialisme.

Det burde være et problem for SV, men er tydeligvis enda verre for Høyre.

Svaret ligger på Frogner, igjen metaforisk.

De to hovedaksene i norsk politikk går mellom høyre og venstre, og mellom sentrum og periferi. Høyre har sin klare historiske plassering i ytterenden av begge akser, og den bør partiet rendyrke.

Det bør ligge minst like mye politisk potensial i å være mot Senterpartiet som å være mot SV og Ap.

Det betyr ikke å anbefale at landet nord for Sinsenkrysset og vest for Montebello skal legges øde, men det betyr å kjempe hardt for å erstatte dagens distriktspolitikk med en regionspolitikk etter europeisk mønster.

De små skolene er dårligst. Lang transport og spredt bosetning gir høyere klimautslipp. Et unaturlig høyt antall kommuner gir dårlig service og dårlig ressursutnyttelse. Det er dårlig nyskapingspolitikk når halvparten av midlene fra Innovasjon Norge går til fjøsmaling og andre tiltak i primærnæringene. Dessuten skjer sentraliseringen mot regionssentra - og mot østlandsområdet - jevnt og trutt, uansett, så hvorfor skal vi seigpines?

Pluss, selvsagt, Europa-strevet. Så lenge Ap ikke tør å røre EU-saken av frykt for å fornærme sine partnere, ligger den åpen for å kjøres for alt den er verd og sannsynligvis litt til. Heller ikke dette vil samle hele folket, ikke på langt nær - ifølge de siste meningsmålingene er 55 prosent av befolkningen medlemskapsmotstandere, og bare 37 prosent for. Men 37 prosent er langt flere enn 13,5.

Tid for å snakke ut
Omtrent alt dette sier jo Høyre allerede. Mye handler om hvilket budskap som skal prioriteres, hvilken profil man skal gi seg selv. Sutring og Napoleon-fakter er ihvertfall ingen vinner.

Tror jeg. Hva Høyres ledende kadrer mener om saken, er mer usikkert.

Ikke noe parti vil åpent innrømme at det representerer en gruppe eller klasse, det låter nesten uanstendig på norsk. Men nordmenn er ikke så forskjellige fra andre europeere. Den som vinner den urbane middelklassen, vinner valg, og for tiden er det de brede borgerlige og kristeligdemokratiske partiene som har størst tiltro i disse gruppene.

Norge er unntaket, og tiden er riktig for å snakke ut om saken. Høyre håper (og ihvertfall én valgforsker, Frank Aarebrot, mener) at det er mulig at partiet kan få opp mot 20 prosent oppslutning. Skulle imidlertid resultatet bli omtrent som de siste måneders snittmåling, vil partiet sitte uten regjeringsmakt og uten spesielt forpliktende forhold til andre partier.

Det kan bli god tid til å tenke seg om. Et glass Chablis på terrassen er en god start.

Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv.

Send innlegg på e-post til debatt@dn.no , eller diskutér under saken (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.