Høyres statssekretær i Justisdepartementet Fabian Stang var lenge oppe kvelden før kvelden. Klokken ti på halv ett natt til julaften tvitret han om Trond Giske-saken. Stang lurer på hvorfor mediene ikke har fortalt om Trond Giskes oppførsel tidligere. Ryktene har jo gått.
«Pressen varsler nå heftig om Giske-varsel som pressen var varslet om for lengst. Hvem skal varsle om at pressen ikke varslet hva de visste?» tvitret Stang.
Det er et forståelig spørsmål, selv på den tiden av døgnet. Noen tanker om forklaringen, delte ikke Stang. Men la meg gi et bidrag. Jeg tror forklaringen er sammensatt.
Først om utgangspunktet: Fabian Stang kan umulig vite hva «mediene» har visst og ikke visst. Ja, det har gått damehistorier om Giske i mange år. Men det å være aktivt på sjekker’n er ikke galt i seg selv.
For meg var historiene som nå kommer frem om en oppførsel som oppleves som seksuell trakassering, ifølge Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre, vært helt ukjent og ikke noe jeg har hørt om tidligere. Og det er, som Ap-nestleder Hadia Tajik skrev på Facebook, rystende.
Hva andre i pressen har hørt eller visst, er det ikke lett å ha oversikt over. Det har neppe Stang heller.
Så til forklaringen.
Meg bekjent har medier forsøkt å sjekke Giske-tips tidligere. Men slike saker er vanskelig å omtale på grunn av kildene. Uten kilder, ingen historie. De er krevende å sjekke også med kilder. Det var ofte bare to personer til stede, og minst en av dem har ingen interesse av at saken kommer ut.
Folk kvier seg for å fortelle. Det er knyttet skam til opplevelsen. Metoo-kampanjen har gjort noe med det. Den har senket terskelen for å varsle og for å snakke med mediene. Den har økt bevisstheten om hva som er uakseptabel maktmisbruk, som dette handler om.
Det er den viktigste endringen. Historiene kommer nå fordi folk våger å fortelle.
Metoo har også gjort noe med redaksjonenes tenkning. Norske medier har stort sett holdt seg unna politikeres privatliv. Utroskap og sexliv har man i liten grad omtalt. Mediene har respektert privatlivets fred. Men terskelen har nok vært for høy. Mediene kan ha vært for varsomme. Det er bra at norske medier er forsiktige med å gå inn i politikeres privatliv. Men det er ikke bra når det fører til at maktmisbruk får pågå uten at det rettes kritisk søkelys mot det.
Metoo har rett og slett økt bevisstheten i mediene om seksuell trakassering og om medienes rolle i å avdekke det.
En del av forklaringen, i alle fall for DNs del, handler dessuten om situasjonen i Ap. Det elendige valgnederlaget økte sannsynligheten for krise i partiet og mulig lederskifte. Giske kunne komme til å rykke opp. Derfor begynte vi å jobbe med saker om hans nettverk og metoder. Så kom Metoo. Nå er vi her.
Det viktigste svaret til Stang er at det er blitt lettere å varsle, inkludert til mediene. Dermed er det blitt mulig for mediene å fortelle. Det er bra. Det håper jeg også en statssekretær i Justisdepartementet synes.(Vilkår)
