Erik Solheim trakk seg tirsdag som FNs miljøsjef. Avgangen handler om mer enn feilaktige reiseregninger og regelbrudd.

Solheim skriver i sin avskjedshilsen til UN Environment, med hovedkvarter i Nairobi i Kenya, at han «informerte» FNs generalsekretær António Guterres. Men det er lite frivillig i denne avgangen.

Den utløsende faktoren er en kritisk rapport fra FNs internrevisjon om flere regelbrudd under Solheims ledelse, inkludert Solheims egen svært intensive reisevirksomhet med 529 døgn på tur siden han tok over i 2016.

Solheim selv sier rapporten er full av feil og at den «kom som en reaksjon på at jeg var den ledende reformator i FN». Det er en storslagen attest å gi seg selv når han må gå. Men det er liten tvil om at Solheim har tråkket på tær både her og der.

For det første har han skapt misnøye i Nairobi-miljøet. Det er ikke populært at sjefen er så mye borte. Samtidig er det ikke politisk korrekt å snakke høyt om at verden ikke akkurat kommer til Kenya for å oppsøke FNs miljøorganisasjon. Verden reddes ikke fra bak et skrivebord i Nairobi. Skal FN ha en miljøsjef som treffer beslutningstagere, kan sette fart i prosesser og få til ting, må vedkommende reise dit beslutningstagerne er. Det gjorde Solheim. Non-stop. Samtidig er det jo ikke lett å reformere en organisasjon hvis sjefen stort sett er på reise et annet sted.

De som satt igjen i Nairobi, følte seg glemt og forbigått. En god del av misnøyen kan være utløst av det, og det kan også ha bidratt til at revisjonssaken ble såpass stor, ifølge kilder.

For det andre har det skapt en viss uro at Solheim har vært så orientert mot de store landene i Asia, altså India, Indonesia og, ikke minst, Kina. Solheim har svært lenge hatt en stor fascinasjon for Kina. Og han har, i alle fall i mange vestlige øyne, vært i overkant tilgivende og forståelsesfull for det kinesiske kommunistregimets mindre sympatiske trekk.

Som FNs miljøsjef har han valgt en positiv tilnærming til Kinas nye silkevei, infrastrukturprogrammet «Belt and Road Initative». Mens ikke minst USA er dypt skeptisk til hvordan Kina med dette bygger nettverk og sikrer seg innflytelse, har Solheims poeng vært at dette kommer uansett og at målet må være å gjøre prosjektene så grønne som mulig. Ikke alle har likt det.

Om Solheim har møtt motvilje når han har forsøkt å skape mer røre og en mer dynamisk organisasjon, har han også klart å terge på seg land han burde alliert seg med. Solheim sier selv at land som er mest for reformer, ble mest bekymret for revisjonsrapporten. Som Sverige, som midlertidig stanset bevilgningene til UN Environment da rapporten kom.

Det skyldes ikke nødvendigvis at disse landene ble bekymret, men at «Erik Solheim Never Ending Saving The World Tour» ble tung å forsvare når han selv tok så lett på kritikken. Det var tross alt deres penger han brukte.

Det bidro til at han til slutt måtte gå.

Fikk ikke vise reklamefilm – nå er den sett av fem millioner
Denne julereklamen var for politisk til å bli vist i Storbritannia. Nå er den likevel delt av 800.000 på Facebook og sett over fem millioner ganger på Youtube.
02:05
Publisert:

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.