Kraftsalve om Hærens forsvar av Nord-Norge

Regjeringen har i langtidsplanen for Forsvaret, den som Stortinget har sendt i retur, lagt opp til anskaffelse av nye stridsvogner fra 2025. Opposisjonen anført av Arbeiderpartiet og Senterpartiet har presset på for at anskaffelsen bør skje raskere.

Spørsmålet om stridsvogner handler om hvordan Norge skal forsvare Nord-Norge, hva som skal til for å etablere en stridssituasjon som utløser Natos artikkel 5. Et kjernespørsmål er om dette forutsetter å holde store landområder i Finnmark med mekaniserte bakkestyrker, og i så fall om det er mulig.

Forsvaret sier ja, Diesen sier nei.

Regjeringens forsvarsplaner forutsetter en mekanisert brigade med stridsvogner og andre pansrede kjøretøyer. Logikken er at norske stridsvogner trengs for om nødvendig å kunne møte russiske stridsvogner. Det er det eneste som duger i de mest alvorlige scenarioene, sies det. Dessuten kan stridsvogner brukes i et forsvar av Troms.

Utfordringen er, som Diesen påpeker, at Finnmark er svært og Russland har en interesse av å unngå strid som utløser artikkel 5. Dette kan være situasjonen i en bilateral norsk-russisk konflikt der Russland tar i bruk makt for å tvinge den norske regjering til å endre sin politikk eller bøye seg for et konkret krav. Dette gir russerne stor handlefrihet når det gjelder både tid, sted og type angrep, som flyangrep, missilangrep, raid med mindre sjø- eller luftlandsatte styrker og spesialstyrkeoperasjoner. Det gjør det krevende fra norsk side å etablere stridskontakt hurtig. I det mest alvorlige scenarioet, et strategisk overfall, er utfordringene enda mer krevende, men det vil til gjengjeld være liten tvil om artikkel 5. Uansett scenario er Finnmark for utstrakt, angriperens styrke og handlefrihet for stor og våre styrker for små til at hele området kan holdes til allierte styrker kan settes inn, som kan ta flere uker.

Den tidligere forsvarssjefen mener en mer realistisk tenkemåte er å nekte Russland bruk av Finnmark ved hjelp av moderne sensorer og våpen som ikke krever tilstedeværelse med en større samlet styrke. Forskjellen er at den mekaniserte brigaden erstattes av enheter for langtrekkende våpensystemer (som missiler) kombinert med et nettverk av sensorer og små enheter på bakken. Et slikt type forsvar har også en helt annen skalerbarhet og dermed økonomisk fleksibilitet. Samme ideer ble for øvrig studert i forbindelse med fagmilitært råd 2015, men ble da nedkjempet.

Diesens synspunkter har lenge vært uglesett i et konservativt hærmiljø. Men hans sak er styrket ved at det internasjonalt finnes eksempler på at utviklingen går mot lettere og mer mobile styrker. US Marines går i denne retning, og fjerner nå stridsvogner fra forhåndslagre i Norge. Innvendingene er allerede kommet om at det da er enda viktigere at Norge har moderne stridsvogner. Det kan være, men i så fall lukker man øynene for en teknologisk utvikling det satses på. I Storbritannia har en utredning nylig foreslått å skrote den britiske hærens gjenværende 230 stridsvogner og i stedet satse på langtrekkende våpen. Debatten er i gang hos britene.

Diesen mener det bør lages en utredning av forsvarskonseptet for Nord-Norge, inkludert om det er riktig å satse på stridsvogner. (Han gjør unntak for Telemark bataljon i internasjonale operasjoner).

En utredning vil være smart. Kampen for stridsvogner bør ikke bli en ny milliardskandale som kystartilleriets kamp for å bevare kystfortene på 1990-tallet. Det moderne torpedobatteriet i Malangen sto ferdig i 2001 – og prøveskjøt sine to første torpedoer samme dag som Stortinget besluttet å legge ned kystfortene.