Etter å ha bodd noen måneder i hovedstaden var det med store forventninger samboeren min og jeg dro for å sjekke ut det nye Nasjonalmuseet forrige søndag.

Men først trengte vi noen forsøk på å komme inn. Etter å ha blitt møtt av et vennlig personale ved museet, ble det full stans ved et mangetallig og morskt vekterkorps.

Først var min veske på omtrent fem kubikkcentimeter altfor stor. Greit nok. Dette var bare to dager etter at miljøvernere hadde forsøkt å lime seg fast til Munchs «Skrik». Helt forståelig at reglene nå skal følges til det presise.

Etter en ekstra tur i garderoben ble det imidlertid ny stans. Denne gangen var det min samboers fleece-vest som var problemet.

Nå skal det sies at den aktuelle vest er av typen, tja, finansvest, konsulentvest, en sånn som nettopp denne avis brukte ikke mindre enn et magasin på å analysere for få uker siden. Jeg har stor forståelse for at både spalteplassen og bruken av disse trendvestene er av et omfang som kan oppleves kriminelt.

Men er det virkelig opp til Nasjonalmuseet å forby dem?

«Den har lommer», forklarte vekteren som tok ansvar for å analysere trusselbildet samboeren min og jeg utgjorde.

Smått forfjamset ble vi stående litt i tvil. Hva skjer nå? Vesten var jo der i rollen som genser, alternativet ville være å besøke det kjølige museet i t-skjorte.

Vekteren tok seg i det. La gå!

«Men hadde det vært opp til meg skulle samtlige som ville inn her måttet kle seg nakne, sette seg ned på huk og hoste,» proklamerte han blidt.

Og:

«Helst burde de ikke kommet inn i bokser engang! Tangatruse burde være obligatorisk antrekk, har du ikke med egen får du utdelt en ved inngangen. Her skal kunsten beskyttes!»

Glimtet i hans øye traff det smått skrekkslagne i våre egne.

Etter å ha ruslet noen olmt bevoktede runder i museet, kom vi til en erkjennelse over en brus i kafeen: Vi er i ferd med å utvikle en sterk aversjon mot vektere, og generelt mot folk med kombinasjonen uniform og formell velsignelse til maktbruk.

Og vi er ikke alene om det.

«Det vi vet er at politiet sin autoritet har endret seg de siste 50 årene. Det handler om en samfunnsendring. Autoriteter i dag er ikke naturgitte».

Det sa lektor ved Politihøgskolen, Elisabeth Myhre Lie, til NRK tidligere i november. Bakgrunnen var en sak fra Vesterålen, hvor politiet rykket ut til en Halloweenfest. Ungdommene oppførte seg aggressivt, "flokket" seg rundt en politibetjent og filmet, ifølge politiet.

Ungdommenes versjon er tvert imot at det var politiet som var aggressive, og at de brukte hard hånd mot dem uten at det var nødvendig.

Saken illustrerer den motsetningen i virkelighetsforståelse som er i ferd med å gro frem mellom deler av politietaten og befolkningen de har i oppgave å beskytte. Det er et problem for begge parter.

Voldsmonopolet er kjernen i Max Webers definisjon av hva en stat er.

Det er bare staten som har autoritet til å lage regler for oss, og til å innskrenke vår frihet hvis vi bryter dem.

At folket har gitt staten denne makten, og aksepterer konsekvensene, er helt grunnleggende for samfunnskontrakten.

Å håndheve voldsmonopolet har staten delegert videre. I hverdagen vår er det gjennom politiet vi møter dette voldsmonopolets ansikt.

For å forvalte ansvaret på en vellykket måte, er det en forutsetning at institusjonen er lydhør for signaler fra nettopp publikum.

Og nå bør de høre etter.

«Alle har respekten min frem til de misbruker den».

Ordene kommer fra en av deltagerne på Halloween-festen NRK omtaler.

17-åringen forklarer at han i utgangspunktet har respekt for politiet og det de står for, men:

«Det kan ikke være slik at bare fordi de har uniform kan de få gjøre hva de vil».

Han er et velartikulert eksempel på den typen borger som kommer til å utfordre politiets autoritet de neste årene.

Uniformskledde autoriteter har selv gitt dem de beste argumenter: De har gjort en rekke grove feil i utøvelsen av sitt samfunnsoppdrag.

For bare to uker siden ble staten dømt for å ha brutt Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Innsatte i fengsel er blitt utsatt for omfattende og ubegrunnede nakenvisiteringer. De tre personene som har vært sentrale i rettssaken, er blitt nakenvisitert flere hundre ganger på kort tid. Det som nå er et formelt maktovergrep har preget og traumatisert dem dypt.

Politiet er også under Spesialenhetens etterforskning etter at fire miljødemonstranter ble nakenvisitert av Trondheims-politiet i vår, til tross for manglende begrunnelse.

Politiets omfattende og ulovlige bruk av tvangsmidler mot rusbrukere er et sorgens kapittel for seg.

At sivile har gjort en oppofrende innsats for å redde liv under norske terrorangrep, mens bevæpnet politi har fått kritikk for handlingsvegring, har neppe bidratt til å løfte omdømmet.

«Hvis politiet hadde spurt om jeg vennligst kunne trekke unna, hadde det vært helt annerledes», sa 17-åringen fra Vesterålen.

Nå skal man ikke nødvendigvis ta vitnemålet fra tenåringer på fest som noen sannhetsgaranti, men man trenger ikke å ha mye med politiet å gjøre for å ha opplevd et nivå av bryskhet man ikke forventer fra andre yrkesgrupper.

Dette er ikke lenger noe publikum aksepterer. Man er ikke unntatt høflighet fordi man har batong i beltet. Vektere ved museum trenger ikke å være så «in your face»-mistenksomme at man nesten selv begynner å lure på om man har en limtube gjemt i endetarmen.

Den norske befolkning, og særlig de unge, er mer lovlydige enn noen gang. Kriminaliteten har sunket kraftig, og utdanningsnivået har økt.

Å stille kritiske spørsmål ved politiets forvaltning av voldsmonopolet er et sunnhetstegn fra innbyggere som er opptatt av både sin egen og sin nestes trygghet.

Kritisk journalistikk har avdekket systematiske feil. Å filme situasjoner hvor man møter politiet har vist seg å være nyttig for å ivareta rettssikkerheten.

Akkurat som vi setter grenser for hvordan myndighetene kan overvåke og agere i vår digitale hverdag, må det være mulig å diskutere hvordan vi vil ha det i den fysiske.

Politihøgskolens Elisabeth Myhre Lie sier faren er at politiet setter «hardt mot hardt», i stedet for å gå i dialog med ungdommene. Hun påpeker samtidig at mange av studentene ved Politihøgskolen nå tilhører samme generasjon som de med et endret forhold til autoriteter.

Når de snakker om å behandle folk med respekt, tenker studentene at det er de som er den profesjonelle part, som skal påta seg ansvaret.

Det er veldig positivt å høre.

Et mer krevende publikum stiller høyere krav til politiet. Det bør de møte med konstruktiv selvrefleksjon og nysgjerrighet. Den «flokkingen» politiet beskriver som et stadig hyppigere fenomen, har jeg stor forståelse for at oppleves ubehagelig og umyndiggjørende.

Samtidig er det et sjeldent sterkt symbol på at politiets myndighet helt grunnleggende sett foregår på publikums nåde.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.