Innspillet til LNU og Norsk musikkråd om hvem og hva man bør ta hensyn til i spillreklamepolitikken minner mest av alt om avlat. I denne debatten er det nemlig monopolistens moralske pekefinger som styrer ordet.

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) tar i Dagens Næringsliv regjeringens forslag om å sensurere spillreklame på utenlandske tv-kanaler i forsvar.

Det er ikke så overraskende. Deres standpunkt har vært klart lenge: «Som mottagere av overskudd fra spill er det avgjørende at de negative konsekvensene av spill minimeres. Barne- og ungdomsorganisasjonene kan ikke stå som mottagere av penger som har skapt sosiale problemer». Det må føres en ansvarlig spillpolitikk, er budskapet til LNU.

Men ansvarlig overfor hvem? Og hva?

Det er overraskende at LNU og Norsk musikkråd ikke er bekymret over konsekvensene et sensurtiltak vil få for det norske mediemangfoldet og mer enn 1300 kulturarbeidere over hele landet.

Men innlegget fra de to aktørene oppsummerer på mange måter essensen i den norske spillreklamedebatten. Den moralske fanen holdes høyt, mens realitetene feies under teppet.

Det er mørke sider ved denne saken. Spillavhengighet er et alvorlig problem for dem det gjelder.

Men spillavhengighet er et relativt lite problem her i Norge. Og realiteten er faktisk at det ikke er blitt flere spillavhengige etter at tv-kanalene begynte å reklamere for utenlandske pengespill. Antallet spillavhengige har ligget stabilt de ti siste årene, til tross for at spillreklamemarkedet har gått fra nesten null til en halv milliard kroner. En rapport fra Rambøll publisert i februar 2018, på bestilling fra Lotteritilsynet, viser at tv-reklame i liten grad fører til at flere spiller – og at tv i liten grad påvirker risikospilling. Det er altså ikke mye som tyder på at reklamesensur er riktig tiltak.

Tvert imot er det faktisk mye som tyder på at tiltaket vil virke mot sin hensikt.

Spillselskapene vil bruke de samme pengene de i dag bruker på tv på nettannonsering. Det betyr at de kan nå norske kunder gjennom å kjøpe reklame på utenlandske nettsider som leses av Ola og Kari i Norge. Det er helt lovlig, men det vil mest sannsynlig treffe unge hardere. Og pengene forsvinner ut av landet.

Realitetene i denne saken er nemlig, som Lasse Hallberg og Stina Greaker påpeker i sitt innlegg i DN, at pengene fra utenlandsk spillreklame er en viktig finansieringskilde for svært mange kulturinstitusjoner. Akkurat som spillmidler fra Norsk Tipping finansierer organisasjoner som Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU). Blir pengene borte, blir jobber borte.

Hvis ansvarlig spillpolitikk virkelig var målet for regjeringen – og LNU – burde man gjøre enda mer for å utrede hvilke tiltak som faktisk virker, og ikke spenne ben under en hel bransje fordi det mest av alt føles godt å gjøre noe – og på denne måten bøte for syndene som følger med det norske spillmonopolet. Det er definisjonen på symbolpolitikk. Vi vet nemlig godt at spillemidlene som tilfaller organisasjoner som LNU på ingen måte kommer fra en helgen. Vi snakker bare ikke så høyt om det.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Meretes utvalgte: Strålende billighvitvin
Solar das Bouças er alltid et sikkert valg til bacalaoen.
01:55
Publisert: