Det har brutt ut regelrett panikk i elfenbenstårnene. Bakgrunnen er innføringen av den såkalte Plan S innen 2020. En gruppe nasjonale forskningsråd, Europakommisjonen og Det europeiske forskningsrådet (ERC) har tatt en sjefsavgjørelse. De har skåret gjennom og insisterer på at om to år skal all forskning finansiert av europeiske og nasjonale forskningsråd publiseres i tidsskrifter som er åpent tilgjengelige for alle, såkalte Open Access-tidsskrifter. Og Norge er med, noe minister for høyere utdannelse Iselin Nybø og leder av Forskningsrådet John-Arne Røttingen proklamerte i et innlegg i DN i september.

Debatten om åpen tilgang har vart så lenge internett har eksistert, og ideen er temmelig uangripelig. Hvorfor skal noen betale for å få tilgang til offentlig finansiert forskning? Nei: Spre budskapet, og la flest mulig ta del i resultatene. Det øker sjansen for både konstruktiv kritikk og anvendelse av ny viten.

Les også Gudmund Hernes' kritikk av Plan S: Åpen tilgang eller lukkede sinn?

Mange publiserende forskere og professorer er skeptiske. Det gjelder blant annet en håndfull forskere ved Prio og Universitetet i Oslo. I en fersk rapport summerer de opp alle problemene de ser med Plan S, og krever grundig utredning og høringsrunder. De mener planen angriper forskningsfriheten og er redd åpen tilgang vil torpedere kvaliteten på forskningen og muligheten til å publisere i de etablerte anerkjente prestisjetidsskriftene. 97 prosent av tidsskriftene det norske systemet har definert som mest stas og innbringende (nivå 2), er i dag er nemlig lukket.

Sakens kjerne er at den radikale planen ryster gamle hierarkier og maktsystemer i sine grunnvoller. Publisering i de mest velansette tidsskriftene internasjonalt, det vi har definert som nivå to i det norske publiseringsregimet, er selve inngangsbilletten til alt som er attraktivt og prestisjefylt i akademia: Opprykk, ansettelse, frihet, forskningsmidler, bonus og tilgang på viktige, internasjonale samarbeidspartnere.

Prestisjetidsskriftene fungerer som silingsmekanisme, og blir i seg selv oppfattet som et kvalitetsstempel. Inntektene kommer fra skyhøye abonnementspriser, noe forlagene tjener store penger på. Forskerne som er skeptiske til Plan S, frykter at forlagene ikke uten videre omdanner seg til publikasjoner med åpen tilgang, og at konsekvensen derfor i stedet blir at den stenger forskere ute fra attraktive publiseringskanaler.

Mer om incentivsystemet i akademia kan du lese her: Hodeløse tellekanter dn+

Gratis tilgang til forskningsresultater er et riktig og viktig prinsipp. Det har vært diskutert i 20 år uten at veldig mye har skjedd. Mektige økonomiske interesser er imot. Men dagens inndeling i mer og mindre prestisjetunge tidsskrifter har mange svakheter innebygget i seg. Nobelprisvinner i biologi fra 2013, Randy Schekman, mener incentivsystemet er like risikabelt for akademia som bonuser er for bankfolk. I en artikkel i avisen The Guardian skriver han om hvordan en slik makt og monopoldynamikk i verste fall kan oppmuntre til forskningsjuks.

Det gamle systemet er modent for revisjon, og «alle» er enige om at åpen tilgang er et riktig prinsipp. Mye taler for at de store forlagene har fryktet skriften på veggen en god stund allerede, og har planene for omlegging til åpen tilgang og ny businessmodell liggende i skuffen. Foreløpig har de sett seg tjent med å hale ut tiden, for hittil har det vært mye snakk og lite handling i det akademiske miljøet. Nå har 14 europeiske forskningsråd meldt seg på den ambisiøse planen om endring fra 2020. En smule sjokkbehandling kan være eneste måte å komme i mål på.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Han har vunnet pris for dialektbruken. Men skjønner du hva Jonas Strand Gravli sier?
00:30
Publisert: