Lappen til 16-åringer, raskere bredbånd, gratis SFO, flere distriktsskoler og skattefradrag for utleieboliger. Slike tiltak skal snu flyttestrømmen fra distriktene, mener et offentlig utvalg ledet av tidligere NHH-rektor og statsråd Victor Norman.

Dette virker veldig, veldig, optimistisk.

Norge bruker «frykteleg mykje pengar på distriktspolitikk», forklarte Norman, da utredningen om «konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene» ble lagt frem i forrige uke. Denne fryktelig dyre politikken har ikke virket. Strømmen går fra utkant til by i Norge som i nær alle land på kloden. Pengebruken har ført til at sentraliseringen har gått langsommere enn andre steder, men den er ikke stoppet og nå er det kritisk. Fallende fødselstall i utkantene gjør at det ikke lenger er nok å stanse flukten fra landsbygda. Folk må flytte ut for å hindre avfolkningen og det må skje i løpet av de neste 20 årene, fremholder utvalget.

Årsaken er at utkanten allerede er forgubbet og de gamle rører lite på seg. De tilhører også babyboom-generasjonen fra de to første etterkrigstiårene, som ligger an til å bli adskillig eldre enn sine foreldre. Dermed kommer befolkningen i Utkant-Norge – gitt at ikke andre store ting skjer – til å bli stadig eldre, men tallmessig ganske stabil frem til rundt 2040. Deretter blir det veldig tomt.

Norman-utvalget har en alternativ visjon, klippet fra kommunen «Nye Stad's visjon om å bli «verdas beste vesle stad», mer presis «eit fullgodt, men annleis, alternativ til eit liv i og rundt de store byene. Med mangfald, rom for å vere seg selv, evne til å omstille seg til eit samfunn uten klimautslipp og med framtidsretta bedrifter og arbeidsplasser».

For å få dette til, foreslår utvalget at landet som bruker fryktelig mye penger på distriktspolitikk, skal bruke enda mer, skjønt ikke voldsomt mye mer, ifølge forslagene. Det gir en intuitiv følelse av at dette ikke kan holde. Hvis de økonomiske incentivene er så viktige, hvorfor stuper da ungdom inn i Oslos overprisede boligmarked? Det er nok av jobber der ute.

Ettersmaken av utredningen «Det handler om Norge – bærekraft i hele landet» er det den ikke skriver om, det utrederne har valgt å hoppe over. Blant annet:

Prioriteringer. Det er et underliggende premiss i utredningen at man ønsker å opprettholde dagens bosetningsmønster over alt. En begrunnelse hadde vært klargjøende. Det finnes deler av landet – også utkanter – der det er økonomisk viktig at det bor mennesker, særlig langs kysten, der mye av nasjonens verdiskaping skjer. På samme måte gir hyttekonsentrasjonen i deler av landet spesielle utfordringer. Norge trenger åpenbart en offensiv og målrettet distriktspolitikk. Men kanskje ikke over alt?

Reformvegring? Kommunenes utfordringer ved å levere tjenester av høy standard drøftes, men fremstøtene for kommunereform blir knapt nok nevnt. Det er fristende å gjette at dette har vært for ubehagelig å gå inn på, gitt utvalgets sammensetningen av representanter fra Bergen, Rendalen, Asker, Tromsø, Nordfjordeid, Vadsø og Levanger

Klimavegring? Klimakonfliktene drøftes lite. Det kunstgjødsel- og kraftfôr-intensive landbruket som preger norske utkanter er et klimaproblem. At utvalget ønsker å redusere flyprisene i norske, grisgrendte strøk er neppe noe globalt problem i seg selv. Men det kan det kan bli en politisk utfordring, fordi:

Politisk vegring? Norsk distriktspolitikk er altså fryktelig dyr allerede. Hvis Norman-utvalgets forslag er for puslete, vil det kreves enda mer penger for å snu flyttestrømmen. Dette er selvsagt mulig. Gi barnehageassistenter millionlønn, småbrukere åtte ukers betalt ferie i Syden og full nedskrivning av studielån for fem års plikttjeneste i Nord-Norge, og det vil trolig gå greit å fylle servicejobbene.

Men vil resten av folket betale? For øyeblikket seiler Senterpartiet høyt i opposisjon, men regjeringsprioriteringer kan vente rundt neste sving. I årene som kommer blir budsjettene mer slunkne og skal noen få mer, må andre fort få mindre. Hvor villige er nordmenn som bor der de faktisk vil bo til å ofre av egen kvalitet i skole, helsetjenester, velferd og miljø, for at en krympende flokk skal få bo der folk flest ikke vil bo?

Det går nok et stykke på vei. Vi har tradisjon for - og ser gjerne lys i husvinduene når vi kjører forbi. Om betalingsviljen er stor nok til trosse demografiens jernlov de neste tiårene, er høyst tvilsomt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.